Kirjahaku

Thorbjørn Egner var født på Kampen langt øst i Kristiania i 1912, i et samfunn med høy barnedødelighet, groteske klasseskiller og reell fare for voldelig samfunnsomveltning. Fire tiår og to verdenskriger senere skrev han sine bøker fra en kommunalt finansiert villa på Ullern, betalt av fellesskapet for å sikre billedkunstneres vilkår, til et publikum han trygt kunne gå ut fra at omfattet alle samfunnslag, på vei til samme skole, med samme forståelse av hvordan verden så ut og med de samme drømmer om morgendagen.I Anders Hegers biografi meisles bildet av Thorbjørn Egner ut som samfunnsbygger og samfunnsarkitekt. De litterære analysene av så vel Karius og Baktus, Hakkebakkeskogen og Folk og røvere i Kardemomme by speiler utviklingen av sosialdemokratiets fremvekst – det er et betydelig stykke tekst som angår og berører generasjoner av nordmenn. Og som undertittelen peker mot: Det er en dannelseshistorie. Om oss.

Thorbjørn Egner var født på Kampen langt øst i Kristiania i 1912, i et samfunn med høy barnedødelighet, groteske klasseskiller og reell fare for voldelig samfunnsomveltning. Fire tiår og to verdenskriger senere skrev han sine bøker fra en kommunalt finansiert villa på Ullern, betalt av fellesskapet for å sikre billedkunstneres vilkår, til et publikum han trygt kunne gå ut fra at omfattet alle samfunnslag, på vei til samme skole, med samme forståelse av hvordan verden så ut og med de samme drømmer om morgendagen.I Anders Hegers biografi meisles bildet av Thorbjørn Egner ut som samfunnsbygger og samfunnsarkitekt. De litterære analysene av så vel Karius og Baktus, Hakkebakkeskogen og Folk og røvere i Kardemomme by speiler utviklingen av sosialdemokratiets fremvekst – det er et betydelig stykke tekst som angår og berører generasjoner av nordmenn. Og som undertittelen peker mot: Det er en dannelseshistorie. Om oss.

«Jeg husker en dag i slutten av mine egne tyveår. Jeg var blitt forlagsansatt, jeg hadde langsomt begynt å venne meg til den skremmende tilstanden å ha fast jobb, og så smått ant at den aldri noengang slipper taket, denne tanken vi tror hører ungdommen til: Når skal de skjønne at jeg bare bløffer?»

Når hans verk skal hylles, gripes det gjerne – og med rette – til ordet ærlighet. Han behandler sitt liv med en uvant åpenhet og utleverer seg så fryktløst at utallige lesere har opplevd hans historie som sin, trass i at – eller fordi – den er bundet til ett liv, én skjebne. Likevel kan det sies: Ingen har løyet så mye om Agnar Mykle som han selv. For Mykle – Et diktet liv mottok Anders Heger Brageprisen for beste biografi i 1999. Terningkast 6. « … enestående god og spennende biografi… en av de mest betydelige i nyere norsk litteratur.» Yngvar Ystvedt, VG «Denne anmelder har neppe lest noen bedre forfatterbiografi på norsk.» Terje Stemland, Aftenposten «Hegers stil gjør lesningen til en fryd.»Øystein Rottem, Dagbladet

Da hun var 21 år gammel, ble Wanda Heger og hennes familie sivilinternert i Tyskland. Der havnet de på et slott ikke langt unna konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. På eget initiativ, uten annen motivering enn et diffust ønske om å hjelpe, og uten å ha noen klar forestilling om hva en konsentrasjonsleir var, utrustet Wanda seg med noen norgesglass kokte poteter og gikk opp til leirporten, banket på og ba om å få gi dem til fangene. Denne i og for seg uhørte handlingen skulle utgjøre startpunktet for en lang og dramatisk hendelsesrekke som kuliminerte i en av den annen verdenskrigs mest fascinerende aksjoner: De hvite bussene, som reddet over 15 000 fanger i krigens sluttfase. Den involverer også en svært spesiell, og i utgangspunktet utenkelig, kjærlighetshistorie. Fortellingen har historiske, politiske og mellommenneskelige aspekter som strekker seg direkte inn i den nazistiske toppledelsen, den norske, svenske og danske regjering, det internasjonale Røde kors og en lang rekke enkeltaktører på internasjonalt nivå. For Wanda og Bjørn Heger (forfatterens foreldre) og de sivilinternerte i Berlin var det likevel kontakten på grunnplanet, det vil si det illegale og svært farlige samarbeidet med fangene, som sto i sentrum. «Wanda» forteller historien om De hvite bussene, men setter også Wandas eget liv i et større perspektiv med det underliggende spørsmål: «hva styrer de valg vi tar, selv når det ikke foreligger ytre press eller stimulans til å gjøre det rette?» Denne historien synliggjør et kvinneliv fra det tyvende århundre som på mange måter fortjener oppmerksomhet, ikke minst i en tid der kvinnelige rollefigurer er viktige.