Else går til psykolog består av to år med samtaler mellom den nevrotiske og pratsomme Else og terapeuten hennes. Det er en bok som åpner døren til terapirommet, et rom heftet med mange myter og feiloppfatninger, og som med vidd og en god porsjon alvor reiser et spørsmål som er like personlig som det er allmennmenneskelig: Hva bør vi bør vi snakke om, og hva er det lurest å la ligge?Else Kåss Furuseth ble tildelt Mental helses Åpenhetspris for 2018 på Verdensdagen for psykisk helse.
Else går til psykolog består av to år med samtaler mellom den nevrotiske og pratsomme Else og terapeuten hennes. Det er en bok som åpner døren til terapirommet, et rom heftet med mange myter og feiloppfatninger, og som med vidd og en god porsjon alvor reiser et spørsmål som er like personlig som det er allmennmenneskelig: Hva bør vi bør vi snakke om, og hva er det lurest å la ligge?
«Jeg burde kanskje sagt nei», er setningen som durer og går i Else Kåss Furuseths siste bok, der hun ser tilbake på sitt liv som ja-menneske, og forsøker å forstå hvorfor hun har slått til på så mange idiotiske ideer som har kommet i hennes retning. Og sjeldent har uttrykket «veien er målet» vært mer på sin plass, for her er konklusjonene få, men jakten på dem desto sårere og morsommere.Jeg burde kanskje sagt nei er en liten perle av en bok som bør få deg til å reflektere rundt din egen grensesetting, men som kanskje i bunn og grunn ender opp med å stille et vanskeligere spørsmål:Kan vi i det hele tatt endre på de mest inngrodde sidene av personligheten vår?Eller kan vi forvente å se Else (80) danse naken med en sombrero i Oslo Spektrum?
«Jeg burde kanskje sagt nei», er setningen som durer og går i Else Kåss Furuseths siste bok, der hun ser tilbake på sitt liv som ja-menneske, og forsøker å forstå hvorfor hun har slått til på så mange idiotiske ideer som har kommet i hennes retning. Og sjeldent har uttrykket «veien er målet» vært mer på sin plass, for her er konklusjonene få, men jakten på dem desto sårere og morsommere.Jeg burde kanskje sagt nei er en liten perle av en bok som bør få deg til å reflektere rundt din egen grensesetting, men som kanskje i bunn og grunn ender opp med å stille et vanskeligere spørsmål:Kan vi i det hele tatt endre på de mest inngrodde sidene av personligheten vår?Eller kan vi forvente å se Else (80) danse naken med en sombrero i Oslo Spektrum?
Alle venninnegjenger har en historie. Denne er spesielt god. «Jeg vet ikke hvorfor vi er venner. Vi er jo ikke enige om noe som helst», sa Siri. «Jeg liker at vi er uenige. Jeg tror det er noe av det jeg liker best med oss som gjeng», skjøt Sigrid inn. «Jeg føler at vi er enige om en hel del. Har jeg misforstått?» spurte Else. I femten år har det vært Dikken, Siri, Else og Sigrid. De har pratet, festet, kranglet, ledd og grått. Kjærester har kommet og gått. Noen har fått barn, andre vet ikke om det noen gang blir noe av. Flere gjør suksess. Andre lurer på om de er i ferd med å bli nedbemannet. De er ikke de samme som da de møttes, og innimellom stormer det. En middag hos Siri endte i en krangel som kunne splittet dem, i stedet bestemte de seg for å skrive bok. Denne boken er til deg som synes vennskap er like komplisert som kjærlighetsforhold, men samtidig vet at du ikke klarer deg uten venninnene dine.
