Kirjahaku

Høymiddelalderen i Norge ble innledet rundt 1050. Da var det det slutt på vikingtoktene, og stormennene vendte seg i økende grad mot landets egne ressurser for å befeste sin makt. Perioden ble avsluttet da pestepidemien kom til landet i 1349. Høymiddelalderen er preget av vekst og framgang på mange områder. En sterkere kongemakt vokste fram, og vi finner røttene til vår moderne stat i denne epoken. Likevel spilte kongemakten en begrenset rolle i menneskenes liv. Langt viktigere var kirken, som grep inn i folks liv i alt fra døgnrytme og samliv til spørsmål om frelse og fortapelse. Viktigst var imidlertid det lokale universet. De aller fleste var bønder, og levde av det de selv produserte. Deres daglige liv foregikk på gården og i bygda. Dette var et samfunn uten offentlig sikkerhetsnett, der folk måtte søke vern og støtte hos venner, slektninger og høvdinger. I denne boka tar forfatteren utgangspunkt i de tre fellesskapene middelaldermenneskene tilhørte: det lokale, som kretset rundt gården og bygda; det universelle trosfellesskapet innenfor rammene av den katolske kirken; og riksfellesskapet, ledet av kongen og hans ombudsmenn.

For å forstå oss sjølve og tida vi lever i, må vi også forstå historia. I pamflettserien KRISETID fortel nokre av dei fremste fagfolka i landet korleis menneska har opplevd og takla kriser tidlegare. Som bøkene viser, er historia full av elende og vondskap, men også lys og håp. Vi har lett for å snakke om kriser som noko vi skal finne ein veg ut av, men som professor i mellomalderhistorie Hans Jacob Orning viser i denne boka, kan det vi i dag kallar krise også vere ein normaltilstand. Slik var det i den såkalla borgarkrigstida i Noreg. I tida frå 1130 til 1240, under høgmiddelalderen, var landet prega av ei rekke regionale feidar. Denne tida blir kalla for borgarkrigstida, og i Magnus Lagabøtes landslov frå 1274 blei borgarkrigane kalla «den store villfaringståka som størstedelen av dette landets folk har vore så harmeleg blinda av.» Dette perspektivet har sett sterkt preg på synet vårt på borgarkrigstida, heilt opp til i dag. Men som Orning viser, hadde kongsmakta og kyrkja sterk interesse i å framstille denne tida som eit valdeleg samfunnssamanbrot. Dei hadde ein visjon om at det gode samfunn var leia av konge og biskopar, og der bøndene skulle lyde. Med kongesogene som inngang fortel Orning om dei som levde i denne tida: myndige menneske som hevda sin rett, om naudsynt med vald, men ofte også med fredelege middel. Det var ikkje så mykje «alles krig mot alle» som det var «alles samarbeid med alle», hevdar han. Ved å trekke linjer til andre krisar i nyare tid, gir forfattaren oss ei meir nyansert oppfatning om kva kriser eigentleg er. Ei krise er alltid noko som er skapt i ettertid av nokon som har noko å tene på det. Boka er ein del av Samlagets serie KRISETID - bøker om verdas historiske kriser skrivne av nokre av våre fremste fagfolk. Hans Jacob Orning er professor i mellomalderhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har skrive ei rekke bøker og artiklar om norsk og europeisk mellomalder.

På 1200-tallet stod Norge ved en korsvei. Hva slags samfunn skulle man ha? For Magnus Lagabøte og hans krets var idealsamfunnet et enekongedømme, der kongen hadde sin makt fra Gud. Slik unngikk man ødeleggende maktkamper, og en god konge ville være Guds forlengede arm på jorden og sørge for rettferd for alle. Alternativet var det Landsloven kalte «den store villfaringståka». Det var et samfunn der lederne sloss innbyrdes, og der vanlige folk drepte hverandres nære slektninger, fordi det var lov å ta ættehevn.Men var det slik folk så det? En hovedtese i denne boka er at det samfunnet Landsloven ble til i, fungerte godt uten en sterk konge. Folk klarte å ordne opp seg imellom. Ikke alene, men gjennom å få støtte fra sine venner og slektninger. Dette var et overraskende fredelig samfunn, der det fantes effektive måter å avvikle konflikter på.Det er vanskelig å nærme seg dette samfunnet, dels fordi kildene ikke forteller direkte om det, dels fordi det er så vanskelig for oss å forestille oss hvordan det er å leve i et samfunn uten stat. Denne boka er et forsøk på å vise hvordan mennesker levde i et slikt samfunn. Det er viktig, for det er i dette samfunnet, snarere enn i Landsloven, at vi finner røttene til dagens rettsstat.

Dagens og middelalderens kriger er åpenbart forskjellige på en rekke felter - fra ideologi og teknologi til globalisering og statsutvikling. Hvorfor da sammenlikne dem? Fordi vår oppfatning av krig, at kriger er noe som utkjempes mellom stater, at de har en klar begynnelse og slutt og kan kontrasteres til en tilstand av fred, har vært preget av hvordan krig er blitt utkjempet de siste 3-400 år i Vesten. Men de siste 30 år har de aller færreste kriger vært statskriger, og de unndrar seg de motsetningene vi setter opp mellom krig og fred, soldater og sivile, soldater og kriminelle. For å forstå disse «nye krigene» kan sammenlikningen med middelalderen være relevant - altså perioden før staten ble dominerende. I middelalderen var kriger vanskelig å avgrense fra fred, og selv om konger førte kriger, var dette noe i prinsippet hele overklassen hadde rett til. Krig foregikk mindre som store slag og felttog, og mer som feider, plyndring og forhandlinger. I en verden der krigen har endret karakter fra de klassiske krigene som preget Vesten fra Trettiårskrigen til den andre verdenskrig, er det viktig å finne fram til nye forståelser og perspektiver på krigføring.

«Den tjeneste yter jeg deg best som jeg gjør frivillig», sa den norske stormannen Erling Skjalgsson til kong Olav (den hellige). Hva sier dette oss om den lydighet kongemakten i praksis kunne gjøre krav på i det førstatlige samfunnet i Norge tidlig på 1000-tallet? En engelsk dommer på 1700-tallet skriver om hvordan han ble rørt til tårer av sin egen verdig framførte dødsdom over en ung jente. Hvordan kom lovens majestet til å bli en slik styrende kraft i det engelske samfunnet? Og hva har dette å gjøre med at England lå på en øy? I denne boka diskuterer de to historikerne Hans Jacob Orning og Kai Østberg selve begrepet politisk kultur fra forskjellige synsvinkler. Deretter bruker de begrepet i analyser av fortidige samfunn med utgangspunkt i tre temaer: deltakelse, lov og vold. Middelaldersamfunnet brukes som eksempel på en politisk kultur som er radikalt annerledes vår, mens den politiske kulturen i tidlig nytid analyseres som en forløper til den moderne. De nære og individuelle øyeblikksbildene settes i relasjon til store samfunnsstrukturer og lange linjer i den historiske utvikling. Ut fra hvert sitt ståsted gir forfatterne uvante perspektiver på de siste tusen års norsk og europeisk historie og viser hvor tett innvevd vi alle er i fortid og nåtid.

Hvordan forstå historien - både i verden og i sitt eget liv? Da Thorvald Steen var sytten, sa legene at han hadde en alvorlig muskelsykdom. Den skulle vise seg å ha sammenheng med en godt skjult familiehemmelighet. I ni essays skriver Thorvald Steen blant annet om sin egen historie, om årstallet 1204 som endret Europa, om Snorre og Darwin, og om Sigurd Jorsalfar og Richard Løvehjerte. Tekstene åpner også historiene omkring Håvard Vikhagens bilder og et obduksjonsmaleri av Rembrandt, om diagnostisering i norsk psykiatri og et justismord i nyere tid.

Pilegrimer befolket veiene i Europa i middelalderen. Hver morgen tok de bena fatt for å komme nærmere helligdommene som var deres mål. I en reiseskildring på bare noen få sider forteller den islandske pilegrimen Nikolas Bergsson om sin vandring mot Jerusalem i 1150-årene. I denne boka våkner fortellingen hans til liv. Hva slags Europa var det Nikolas reiste gjennom? Historieprofessorene Hans Jacob Orning og Svein Harald Gullbekk sykler i Nikolas' fotspor. De passerer storslagne katedraler og beskjedne sognekirker, de går på romerske veier, de reiser gjennom tette tyske skoger, langs den mektige Rhinen og sliter seg over høye fjell i Alpene og Appenninene. Men mye har forandret seg siden Nikolas reiste gjennom de samme landskapene for nesten tusen år siden. Hva var gjenkjennelig, og hva var ukjent for en kirkens mann fra Ultima Thule? Nikolas var en pilegrim som søkte Gud. Hvorfor reiser vi i dag - og hva er hellig for oss? Denne boka er en dialog mellom dagens og middelalderens reisende - en rik fortelling om reise, religion, steder og hendelser som gir liv til en formativ periode i europeisk historie.

Pilegrimer befolket veiene i Europa i middelalderen. Hver morgen tok de bena fatt for å komme nærmere helligdommene som var deres mål. I en reiseskildring på bare noen få sider forteller den islandske pilegrimen Nikolas Bergsson om sin vandring mot Jerusalem i 1150-årene.I denne boka våkner fortellingen hans til liv. Hva slags Europa var det Nikolas reiste gjennom? Historieprofessorene Hans Jacob Orning og Svein Harald Gullbekk sykler i Nikolas’ fotspor. De passerer storslagne katedraler og beskjedne sognekirker, de går på romerske veier, de reiser gjennom tette tyske skoger, langs den mektige Rhinen og sliter seg over høye fjell i Alpene og Appenninene. Men mye har forandret seg siden Nikolas reiste gjennom de samme landskapene for nesten tusen år siden. Hva var gjenkjennelig, og hva var ukjent for en kirkens mann fra Ultima Thule?Nikolas var en pilegrim som søkte Gud. Hvorfor reiser vi i dag – og hva er hellig for oss? Denne boka er en dialog mellom dagens og middelalderens reisende – en rik fortelling om reise, religion, steder og hendelser som gir liv til en formativ periode i europeisk historie.