Kirjahaku

Krisehåndtering i et organisasjonsperspektiv gir en utførlig drøfting av hvordan krisehåndtering i en beredskapsorganisasjon påvirkes av både organisatoriske og institusjonelle strukturer, og av uformelle normer og praksiser.Forfatteren bruker politiets håndtering av terrorangrepene i Oslo og på Utøya fredag 22. juli 2011 som empirisk case for å belyse kompleksiteten knyttet til krisehåndtering. Forfatteren har gjennom sin forskning fått tilgang til et unikt datamateriale, som kaster nytt lys over politiets innsats i kjølvannet av terroren som fant sted.Ifølge forfatteren gir Gjørv-kommisjonens konklusjoner fra 2012 en altfor enkel og unyansert forklaring på politi-innsatsen og myndighetenes håndtering mer generelt den 22. juli. Som boken viser må man ta høyde for hvilken type informasjon som var tilgjengelig for de involverte polititjenestepersonene underveis i krisehåndteringen, de organisatoriske og teknologiske rammebetingelsene politiet opererte innenfor, og den politiske styringen av politiet i årene forut for 2011, for å få det fulle bildet av politiets innsats.Selv om det empiriske søkelyset er på politiets krisehåndtering under terrorangrepene 22. juli, er boken først og fremst en fagbok om krisehåndtering med utgangspunkt i organisasjonsteoretiske og statsvitenskapelige perspektiver.

De siste 30 årene har vært preget av store samfunnsendringer. Vi gikk fra å kommunisere via brev og fasttelefon til e-post og smarttelefon, Norge sa nei (for andre gang) til EU, men ja til EØS og Schengen. Samtidig har kriminaliteten gått fra å være stedbundet til å bli mobil og grenseløs. Politiet, og dets politiske ledelse, møtte endringene med kraftfulle grep som å gjøre det lettere å bevæpne politifolk, legge ned halvparten av politi- og lensmannskontorene og utvide politiets adgang til å spane og etterforske i det skjulte. Politiet skulle ikke lenger bare pågripe de som begikk lovbrudd, men også følge med for å kunne gripe inn før lovbrudd ble begått. På noen områder ble politiet underlagt mer kontroll og sterkere styring, mens det ble gitt videre fullmakter på andre områder. Kvinnene gjorde sitt inntog i politiet, det samme gjorde sivilt utdannede, mens minoritetsbefolkningen fortsatt var sterkt underrepresentert. Hvem kom styrket ut av alle disse endringene? Hvem sitt politi var det?