Kirjahaku

"Oumuamua", Juliane Ruis femte diktsamling, er en stor og mangslungen bok med et komplekst persongalleri og et billedspråk med dype røtter, skrevet i en vibrerende og levende form. Jeget i disse diktene inngår i en rekke samtaler og henvender seg til en bestemor, til en gud, til poeten Ellen Einan og til Evterpe, en av de ni musene i gresk mytologi. Gjennom et både lengselsfullt og usentimentalt språk undersøker "Oumuamua" ordenes og poesiens forhold til hverdagen, sorgen, drømmen, livet og døden. Juliane Rui gjør med dette et litterært sprang og et ambisiøst løft, i en omfangsrik, erkjennelsessøkende og inspirert samling dikt.

To mennesker er plassert i et ørkenlandskap i Juliane Ruis sjuende diktsamling. Himmelgudinnen Nut spenner opp himmelen over dem. Den nakne kvinnekroppen holder himmelen og jorden sammen. Relasjonen mellom jeg-et og du-et er uklart og spent. Med intimitet, ydmykhet og desperasjon undersøkes relasjonen. Hvem er den andre? Her finnes en sarkofag, dyreknokler, begjær. Her finnes himmelgudinne og solgudinne. Det henvendte mot det bortvendte. Det vanskapte og frihetsfølelse, og vilje til undergang. Dråpen på ørkentungen er et gåtefullt og egenartet verk.

Dette er forfattaren si første bok.

Denne diktboka handlar om barndom, om søsken og familie, om korleis ein hugsar hendingar og episodar frå fortida, og korleis ein kan formidle dette. Korleis kan ein strukturere eit bilde av ein felles barndom?

Juliane Rui viste alt med debutboka i 2011 at ho er ein forfattar som ser det uvanlege. I utgivinga i år, den tredje diktsamlinga hennar, møter vi eit blikk som tek inn verda på nytt. Dei tilsynelatande enkle dikta observerer dei små og nære tinga, men samanhengane mellom dei utvidar biletet til å gjelde eksistensen til både menneske og dyr. Det blir mana fram ei erkjenning av ein skjebnefellesskap på kloden.

Variasjonar over nærleik. Juliane Rui skildrar dei skjøre kontaktpunkta mellom menneska, naturen og dei andre artane på jorda. Mennesket oppstår som ein del av ein samanheng, kopla til familien og til verda utanfor. Perspektiva endrar seg etter kvart som ein blir påverka av tid, minne og relasjonar. I poesien til Rui får vi sjå verda frå nye vinklar og nærme oss andre perspektiv og språk: det til barnet, dyret og naturen.