Kirjahaku

Morten Øens niende bok er en samling - eller snarere en syklus - av dikt, der de sentrale instansene er et jeg og et du. Slik blir gjennom forlatt og tilstede en dialog der posisjonene veksler mellom det steile og det ettergivende, det utforskende og det avsluttende. Det er vakre dikt, også der innsiktene bærer bud om kaos og oppløsning: "et annet språk der språk letes etter / der valg er på tide hvis valg finnes".

Diktsamlingen "Ti" er en stort anlagt diktsyklus som er skrevet og komponert på en særegen måte. Utgangspunktet for den første avdelingen dikt er en rekke selvportretter av den amerikanske kunstfotografen Lee Friedlander. Øen skriver dikt som korresponderer med disse fotografiene, uten at diktene blir beskrivelser av dem. Diktsamlingens neste avdeling består av dikt som varierer og videreutvikler de første diktene. Utgangspunktet for den tredje avdelingen er de tyske kunstfotografene Bernd og Hilda Bechers bilder, der Øen igjen har latt seg inspirere av en bildeserie. Den fjerde avdelingen er nye variasjoner og svar på de foregående diktene. Øen skriver seg inn mot fotografiene i et avklart og gjennomskinnelig poetisk språk. Slik forholder også hans egne dikt seg improvisatorisk og betydningssøkende til hverandre.

Han har nylig flyttet til en liten by hvor han skal starte en ny tilværelse. Byen virker helt tom denne regntunge og skyggefulle sommeren, telefonen ringer, men han vil ikke bli forstyrret. På gaten finner han et nøkkelknippe som passer til et hus i nærheten, og da han tilfeldig treffer en gammel kjæreste, inviterer han henne med inn. Senere oppsøker han stedet der hun bor, i skumringen står han i hagen utenfor vinduet hennes og vil passe på henne. Han oppdager at en annen mann besøker henne om kveldene. Morten Øens rene og lyriske prosa kaller fram stofflige stemninger der mørket avløser lyset, og romanen er en fortelling der overgangene mellom destruksjon og viljen til å gjøre det rette, klarsyn og syner blir uklare. Morten Øens andre roman er vakker og urovekkende.

Morten Øen (f. 1969) er en av Norges sentrale poeter. "Samlede dikt" består av ti diktsamlinger fra debuten "I grønnskyggene" (1990) til og med "Ti" som kom i 2004. I 2001 ble Øen han tildelt Oktoberprisen og i 2004 Halldis Moren Vesaas-prisen. I GRØNNSKYGGENE (1990) DET ER DETTE (1992) DIKT (1994) STED (1995) DEN TROENDES TJENESTE (1996) [UTEN TITTEL] (1997) LENGSEL, ØYEFALL (1999) TRAKTAT (2001) GJENNOM FORLATT OG TILSTEDE (2003) TI (2004) "Han er ikke en af den slags debutanter man kalder 'lovende' og 'venter sig noget af'. Han er der allerede. Hvordan han skriver om ti år, kan vi jo ikke vide (men at han gør det er jeg sikker på)" POUL BORUM i 1992.

Frank har stukket av fra kjæresten på Vormsund for å gjøre suksess som kunstfotograf i hovedstaden. Han tilbringer tiden med kompisene Jon Kristian, en selvlært kunstmaler som tjener grovt med penger, og Andreas, en ung poet. Møtet med de toneangivende i kunstmiljøet snur hans oppfatning av hva som gjelds på hodet, og han forkaster sine tidligere kunstneriske ambisjoner til fordel for sitt nye, store prosjekt: Pornoinstallasjoner inspirert av Roland Barthes. Tilværelsen endrer seg da han møter interiørdesigneren Trine. De involverer seg raskt i et grenseoverskridende seksuelt forhold, og det viser seg etterhvert at Trines forkjærlighet for sadomasochisme får langt større konsekvenser enn han har regnet med. Romanen følger Frank gjennom en vill odyssé i Oslo, New York og Berlin. "Ingenting, ingen, ingensteds, aldri" er en handlingsmettet, burlesk og kald satire.

"... Og uansett hva som velter lasset, krig, pandemi, apokalypse, kataklysmiske krisekatastrofer, så er planen vår å overleve. For det globale, økonomiske eksperimentet noen satte i gang på femtitallet kommer til å gå over ende ved selv den minste lille avsporing. Globalismen er et hyper-sårbart Babel-prosjekt, et forsøk på å gjøre alle folkeslag til ett, med ett språk, én økonomi, og med menneskerettigheter som Gud. Det kan bare ende på en måte. Sier onkel Ole." Jørgen Ulvstuplende, en utstudert røver, såpekoker og hjemmebrenner i slutten av trettiårene, bor på familiegården sammen med far, to onkler, en mor som er i ferd med å bli dement og en autistisk kusine ingen av dem har kontroll på. De forbereder seg på undergangen, og tegnene i tiden indikerer at den er nær. De har etablert en sølv-økonomi i det lille dalføret Ulvstupelv for å slippe å betale skatt, og kjøpmann, ordfører og lensmann er lett bestikkelige med sølv og hjemmebrent. Onkel Ole, gårdens patriark, har startet en Youtube-kanal, i håp om å få kontakt med likesinnede, som kan være med på å bygge landet opp igjen etter apokalypsen. Planen ser vanntett ut, helt til lensmann Sturle kommer ut for en ulykke, og Mona, en såpe-oppkjøper fra Oslo, ser sitt snitt til å besøke ungkaren Jørgen. "Boogaloo" er en mørk, humoristisk og post-ironisk fortelling om å forberede seg på undergangen, der karakterene gjør sitt ytterste for å leve og overleve på utsiden av alle samfunnskonvensjoner.

Jeg trenger ikke engang bruke kikkert for å se de korte flashene av hvitt hver gang ravnen lar blinkhinnene fare over de analyserende øynene. Akkurat som reptiler har fugler to sett øyelokk; blinkhinner som er hvite, og vanlige. Og kloakk. En felles kanal for urin og avføring. Fugler har heller ikke hjernebark, og sånn sett, ut fra gjeldende teorier i nevrologien, skulle de strengt tatt ikke hatt bevissthet. Noe som forteller meg at vitenskapen ikke har peiling på hva bevissthet - eller liv, for den saks skyld - egentlig er for noe, men er 100 prosent sikre på at denne Gud-personen ikke får lov til å ha noe med det å gjøre.Den finske vagabonden og fuglefotografen Aatami ankommer ferieøya Merdø utenfor sesongen for å lete etter en sjelden fugl som er observert der. Han har med seg alt han trenger for å tilbringe vinterhalvåret alene ute i havgapet, inkludert en bokstabel som han mener vil avklare all problematikk i forhold til om Gud finnes eller ikke. Aatami er imidlertid ikke så isolert på øya som han håper på. Mareritt plager ham om natten, ravner om dagen, og et lik driver i land. Det kommer hjelp fra uventet hold, men det gjør også fienden.Merdø er en saftig, post-ironisk dommedagsactionkomedie med bibelske undertoner.

Morten Øen var 21 år gammel da han debuterte med diktsamlingen "I grønnskyggene". Øen er en lyriker som allerede har funnet sin egen tone. Samlingen har et syklisk preg, hvor enkelte motiv tas opp og forandres fra dikt til dikt. Og det er sterke originale dikt han skriver. Han har både ungdommens dristighet og litterær modenhet nok til å gjennomføre en helhetlig gjennomført diktbok.