Kirjahaku

Et stort ønske om å hjelpe viser vei til det livet hun ønsker å leve …Arendal 1886: Elle er født inn i den velstående familien Lycke. Som datter av en skipsreder har hun alt – unntatt sin mors kjærlighet. Hvorfor er moren så avvisende når hun overøser broren med kjærlighet? Elle har et stort hjerte, ikke bare for sine nærmeste, men også for byens fattige. Hun ser at barna deres lider, og brenner etter å hjelpe dem. En sjokkerende hendelse fører til at mange av Arendals innbyggere taper mye, og noen mister alt.«Og vit det, at uansett hva som måtte komme, så skal jeg nok stå av stormen,» sa faren høytidelig og tok en dyp slurk av vinen. Elle kjente hjertetakten øke. Pulsen hamret i halsgropen mens det strammet seg til i magen igjen. «Far, hva mener du med det? Fortell meg hva som er på ferde!» insisterte hun.«Umulig å legge fra seg!» – Jernbanefrua, bokblogger

Arendal 1886: Når faren dør og familien står i fare for å miste alt de eier, blir dagdrømmene om den mystiske herr Lund Elles flukt fra alt det vonde.Til tross for den vanskelige situasjonen insisterer moren på å holde gravøl. Det skal ikke spares på noe, og langsomt går det opp for Elle hva moren planlegger …«Ikke noe men, Elevine. Ja, jeg vet at jeg mente du kunne gjøre et bedre parti enn Niels Hansnes, men nå er alt annerledes. Vi må gripe muligheten. Alliansen med familien Hansnes er svaret på problemene våre, og jeg er fast bestemt: Du skal si ja til ham!»«Men far sa at …,» forsøkte Elle å protestere før stemmen sluknet. Moren hadde jo rett. Farens løfte var gitt under helt andre omstendigheter.Moren overhørte henne. «Jeg håper i hvert fall familien Hansnes setter pris på at du er godt oppdratt. Jeg sørget for det, selv om din far ville skjemme deg bort,» snøftet hun.

Elle er spent på hva som venter henne. Hun er ikke lenger frøken Lycke, rikmannsdatter, men Elle, selskapsdame for frøken Eeg på Jomfruholmen. Det eneste hun vet om sitt nye liv er at det helt sikkert kommer til å bli annerledes. «Kommer du til å snu deg og vinke til meg, mor?» sa hun høyt for seg selv. «Gi meg et siste, lite tegn på at du bryr deg …» «Nei, det trodde jeg da heller ikke,» konkluderte hun da vognen forsvant uten at moren hadde gjort mine til å snu seg. Det føltes rart og vondt, men mest godt. Et kapittel i livet hennes var lukket. Snart skulle et nytt åpnes. Hun følte seg plutselig lettere og friere – som om hun omsider kunne puste igjen.

Arendal på slutten av 1800-talletEt stort ønske om å hjelpe viser vei til det livet hun ønsker å leve …Elle reiste til Barbu for å finne svar, men vender tilbake til Jomfruholmen med flere spørsmål enn noensinne. Hva var det Alma ville fortelle, som hun kvidde seg slik for? Elle forelsker seg dypt og inderlig i Jacob, men har ikke fortalt ham om forlovelsen med Niels …«Om forlatelse, kjæreste Elle!» ba Jacob innstendig. De kjærlighetsfulle ordene hans bygde bro over den plutselige kløften som hadde oppstått mellom dem. Hun lot ham stryke seg over kinnet. «Du skjønner det, Elle, at jeg er redd for å bli glad i deg.» «Hvorfor det?» spurte hun, og lurte på om det var vel eller ille. «Jeg ble så dypt såret en gang …,» fortsatte Jacob langsomt.

Elle er rasende på seg selv for å ha holdt sannheten skjult for Jacob og Niels. Ikke bare har hun mistet Jacob, med de dumme og grenseløst naive handlingene sine. Hun har også tapt alle fremtidsdrømmene. Alt hun har gledet seg til, ble borte i løpet av noen sekunder.«Han kan ikke ha vært ordentlig glad i meg, Blakken,» hvisket hun ulykkelig mot den varme hestehalsen. «Ikke på ordentlig. Kanskje han bare lekte med meg?» Hesten prustet, nikket og la hodet inntil skulderen hennes. Den tanken hadde ikke slått henne før, og det føltes som et slag i magen.

«Jeg er din egentlig mor. Du er datteren min. Jeg … vi … ga deg navnet Emma.» Sannheten føles som en lettelse for Elle. Den gir henne svaret på hvorfor Nora har vært så avvisende og kald. Men den første, umiddelbare overraskelsen blir raskt avløst av undring. Hva om faren ikke er hennes egentlige far? Og Edvard, hva om han ikke er broren hennes?«Husker du at du sa til meg: Vi ga deg navnet Emma,» sa Elle da de satt på hver sin side av bordet. Hun ivret etter å få svar, men innerst inne var hun også redd for at sannheten kunne være smertefull. Alma ble alvorlig, og Elle la merke til at hun skalv på hendene da hun skjenket kaffe i de to små koppene. «Ja, det gjør jeg.»«Hvem er vi, Alma?»

Elle blir forbauset når Clara foreslår at de skal spasere en tur i skogen, men det aner henne at den danske adelskvinnen har noe viktig hun vil snakke med henne om – og at tiden sammen på holmen går mot slutten. Når Almas søster, Oline, kommer til Jomfruholmen, blir Elle redd for at Nora har gjort alvor av truslene sine. Er hun virkelig så ondskapsfull?«Alma har sendt meg,» hvisket Oline skjelvende da de hadde satt seg i den lune dagligstuen. Hun fuktet leppene nervøst. Øynene var store og blanke. «Jeg er redd jeg har dårlig nytt.» Elle så redselen i blikket hennes, og igjen slo hjertet fort og hardt.

Arendal og Danmark 1887Elle nekter å fortelle broren og Jacob hvem det var som overfalt henne. Hun vil selv sørge for at Johannes Skov får rett hevn.Clara er på vei til Eeg gods i Danmark. Hun kan ikke tilgi faren, men er fast bestemt på å tvinge ut av ham hvor datteren er – hvis hun bare rekker frem før han dør.«Jeg tror ikke vi kommer noen vei ved å true Deres far til å fortelle sannheten. Jeg har kommet til at det er bedre å lure ham til å gjøre det! Hvis han da ikke forteller det frivillig, selvsagt.»«Hvordan da, herr Nørup?»

Så har det skjedd, det Elle fryktet. Og hevntoktet hadde gått galt. Nå er Edvard arrestert, mens Jacob er på flukt fra lensmannens folk. Men hvorfor reiste Jacob av gårde i all hast, uten å si noe om hvor han tok veien?«Er dere sikre på at han ikke sa noe til dere? Om hvor han skulle, når han kommer tilbake?»«Det eneste vi vet,» sa Gustav, «er at mesteren kom løpende og trev med seg en skipssekk som sto klar ved døren før han bød farvel.»«Jaså?» Elle bet seg tankefullt i leppen.«Ja. Og det hørtes så … så endelig ut. Som om vi ikke kom til å sees på en god stund,» la Håkon alvorlig til.

Dagene går uten at Elle hører noe fra sakfører Skiold. Når hun oppsøker kontoret, treffer hun hans assistent Osp, som tar hjertelig imot henne.Elle føler seg ikke lenger trygg alene i murhuset på Jomfruholmen, og flytter inn hos Jacobs mor, Theresia. Begge er fortvilet over at Jacob har reist, og undrer seg på hva planen hans går ut på.«Det er særlig to ting jeg ikke forstår,» sa Elle omsider.«Hva da?»«Jo; det ene er at jeg ikke kan begripe hvordan han kan tro at han slipper unna straffeforfølgelse. Han vil bli arrestert i det øyeblikket han kommer hjem! Å forsvinne hjelper ikke det spor, tvert imot! Dette vil forfølge ham til evig tid.» Hun pustet ut. Det var godt å sette ord på tankene sine.«Ja, Elle, det samme har jeg tenkt. Igjen og igjen har det kvernet rundt i hodet mitt. Jeg vet rett og slett ikke.»

Clara Eeg er på vei til sanatoriet for å møte sin elskede Erik. Endelig er dagen for rettssaken mot broren kommet. Elle har veid for og imot, men har kommet til at hennes vitnemål kan ha stor betydning for sakens utfall.«Aktoratet kaller frøken Elevine Lycke som vitne,» gjallet det gjennom rettssalen, høytidelig annonsert av rettsbetjenten. Det var rettssakens andre dag, og det var hennes tur. Stunden hun hadde grudd seg så for, men som hun visste kunne bli avgjørende for Edvards skjebne, var kommet.

Elle, som har bedt herr Osp om hjelp til å finne Jacob, får en følelse av at han kanskje ikke vil at Jacob skal komme hjem, og at han har sin egen plan. Edvard slipper inn til onkelen, reder Oscar Sandvig, som setter ham på prøve.«Svar meg, gutt! Hvorfor har du ikke kommet før? Er du lat? En unnasluntrer?»Edvard kremtet for å rense stemmen. «Jeg fikk et annet tilbud,» svarte han, høyt og tydelig og uten å vike med blikket.«Jaså?» kom det sint. «Så jeg er ditt andrevalg, hva?»«Nei, De er mitt sistevalg, onkel Sandvig!»

Tomine klarer ikke å glemme Jonas, men ettersom dagene går uten at han kommer tilbake, svinner håpet om å få se ham igjen.Elle blir overveldet av følelser når hun endelig står ansikt til ansikt med Jacob, men forstår ikke hvorfor han er så tilbakeholden.Edvard synes det blir for langt å reise til og fra Merdø, og vurderer å takke ja til Osps tilbud om å leie losji hos ham.«Ikke gjør det, Edvard! Osp kan ikke være helt vel bevart! Hva om han er farlig?»«Farlig? Nei, Elle. Sleip som en ål og slu som en steinbitt, ja. Men farlig? Absolutt ikke!» sa Edvard med ettertrykk.«Det er jeg slett ikke så sikker på!» Elle holdt på sitt. «Han har bevist at han er villig til å gjøre hva som helst. Jeg vet også at Haug, sakfører Skiolds sekretær, er skeptisk når det gjelder ham. Jeg har en så dårlig følelse … Vær så snill, Edvard!»

Elle visste at det ville by på problemer dersom det ble oppdaget at Jacob oppholdt seg på gjestgiveriet. Men at hun skulle bli arrestert … Og hvordan hadde lensmannen fått snusen i at han var der, han hadde knapt vært utenfor døren. Noen må ha tystet, men hvem? «Slipp meg!» protesterte Elle høylytt. «Jeg har ikke gjort noe galt, og det vet De godt! Tvert om. Derfor synes jeg at De …» «Og De, frøken Lycke; De vet utmerket godt at det er forbudt å huse en ettersøkt rømling. Den vrir De Dem ikke unna!» kneppet lensmannen henne av.

Edvard har spilt et høyt spill fra det øyeblikket han trådte over dørstokken til Sandvig & Sønner, men kan han si ja til å inngå ekteskap med Wilhelmine? Etter å ha grublet og tenkt, og rådført seg med Elle, er tiden kommet for å gi onkelen sitt svar. Det som så skjedde, hadde Edvard aldri, aldri kunnet forestille seg. Det var så lumpent og nedrig at han manglet ord. Og det forandret alt, absolutt alt. Og dermed klarte han ikke å stå imot, for hvordan kunne han? Reder Sandvigs skånselløse, kyniske siste stikk stakk vondere, dypere og mer sylskarpt enn Edvard hadde kunnet forestille seg. Alle de gode, velformulerte argumentene han hadde trent på, rant bort og blandet seg med sjokk og vantro.

Wilhelmine protesterer heftig når Harriet ber Edvard komme inn på rederens kontor. Edvard blir rystet når han hører hva Harriet kan avsløre. Husholdersken ber Elle oppholde seg på Claras rom. Jo færre som vet at hun er der, desto bedre. Elle bestemmer seg for å finne ut hva som har skjedd, og for å få Clara på beina igjen. Elle kunne se hvordan Clara strevde, hvordan hun brukte det vesle hun hadde av krefter for å fortelle. «Etter det som skjedde …» klarte Clara å presse frem. «Jeg skulle aldri … aldri … ha trodd … på ham …» Elle måtte legge bånd på seg, så utålmodig ble hun over Claras halvkvedede setninger. Som sa så mye, men samtidig så lite. «Hva tvang han deg til?» gjentok hun.