Kirjahaku

Årets diktsamling, Den alminnelige, er en samling dikt med sterke episke drag. Steinar Opstad fletter sammen ulike språknivåer og betydningsnivåer og gir diktene et overbevisende poetisk uttrykk.

Dette er forfatterens tredje diktsamling, og den inneholder dikt med sterkt episke drag. Forfatteren bygger et eget poetisk univers, og dette billedlige universet utdypes og forsterkes gjennom samlinga.

Dette er forfatterens fjerde diktsamling. For sin debutsamling Tavler og bud (1996) mottok han Tarjei Vessas' debutantpris.

Steinar Opstad kommer i år med sin femte bok. Opstad har en helt særegen stemme innen den unge, norske lyrikken. Han skriver dikt med sterke episke drag, og han bygger et eget poetisk univers for hver utgivelse. Dette billedlige universet utdypes og forsterkes også gjennom hans siste samling. Steinar Opstad, født 1971, har gitt ut fire diktsamlinger og antologien Men sannheten kom som et dikt. Han har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet Tarjei Vesaas' debutantpris (1996), Den norske Lyrikklubbens pris (2003) og Aschehougprisen (2003).

Det jeg synger om er enkelt består av dikt fra alle de fem diktsamlingene Steinar Opstad har gitt ut, alt fra debutsamlingen Tavler og bud i 1996 til den kritikerroste diktsamlingen Samle øksene inn for kvelden. Opstad bygger et eget poetisk univers for hver utgivelse, og dette billedlige universet utdypes og forsterkes gjennom hver samling. Steinar Opstad har etablert seg som en førende stemme blant norske poeter.Etterordet er skrevet av Torunn Borge.«Et godt utvalg av Steinar Opstads produksjon gir nye muligheter til å lese og fortolke enkeltdikt og utviklingslinjer i et av de mest særpregede forfatterskapene i norsk samtidspoesi. Opstads diktning fascinerer og utfordrer.» Arne Hugo Stølan, VG

Ny, sterk diktsamling av Steinar Opstad Steinar Opstad har en helt særegen stemme innen den unge, norske lyrikken, og han bygger sitt eget poetiske univers for hver utgivelse. Dette billedlige universet utdypes og forsterkes gjennom årets samling Avhymninger. Mange vil nok se at Steinar Opstad har utvidet sitt poetiske repertoar. Denne gangen skriver han også samfunnsaktuelle dikt. Tenkning omkring klassetilhørighet, tro/ikke-tro, deltakelse og passivitet inngår som noen av de tema forfatteren behandler. Portretter av venner i livet og i litteraturen bidrar også til å gjøre denne diktsamlingen annerledes enn hans øvrige. Det er en rik og mangslungen diktsamling Steinar Opstad gir ut i år.En av de mest originale, særegne, overbevisende lyrikerne, ikke bare innenfor sin egen generasjon, men i Norge i det hele tatt for tiden.Henning Hagerup, Morgenbladet

Himmelretninger er en samling essays med lesninger av enkeltdikt så vel som av hele lyriske forfatterskap. Sentralt står den nordiske modernistiske arven representert ved poeter som Gunvor Hofmo, Ole Sarvig, Rolf Jacobsen, Åsmund Sveen, Tua Forsström, Eldrid Lunden, Ellen Einan, Göran Sonnevi og Fredrik Nyberg. Essayene reflekterer rundt temaer som tradisjon og fornyelse, bekjennelse og poetisk form, metafysikk og politisk radikalitet, og forfatteren er like opptatt av det skammelige ved skriften som av skriftens potensielt frigjørende kraft. Boken inneholder tekster som sirkler inn personlige livsbetraktninger rundt det å lese og skrive og gir dermed også et bilde av Steinar Opstads egen poetikk og lyriske praksis.

I Å, høye dag står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte. Opstad gjentar motiver og linjer fra tidligere samlinger, men utvider disse både språklig og tematisk. Som alltid hos Opstad bæres diktene fram av en levende skrift og en brennende tro på poesien.

«Kjærlighetstapene» er en samling av poetikktekster, aforismer, fragmenter og dikt. Boken utgjør på mange måter en poetisk statusrapport i Steinar Opstads forfatterskap bestående av så vel revisjonistiske tilbakeblikk som dristige erklæringer om hva poesi er eller bør være. Det er som om Opstad her rydder skrivebordet for å kunne skrive nye dikt. Sentralt står kjærligheten og, ikke minst, kjærlighetstapet som en nødvendig erfaring for å kunne skape fornyelse i livet og i kunsten. Like mye handler tekstene om ensomhet, tro, håp og forsoning, men denne gangen er formen åpnere, rikere på paradokser og kanskje mer leken enn tidligere. Alt i alt viser Opstad seg fra en annen side i denne boken.

«Arbeid og drøm - dikt 1996-2016» samler Steinar Opstads åtte første diktsamlinger, fra debuten med «Tavler og bud» i 1996 til den kritikerroste «Kjærlighetstapene» fra 2015. Diktbøkene til Opstad er sykliske i den forstand at de er komponerte enheter der det er ekko mellom tekstene, klangvirkninger fra dikt til dikt, og hver samling har sin stemme. Bibelske forestillinger er sterkt nærværende, som assosiasjonsgrunnlag og atmosfære, ikke dogmatisk, mer som språklig kraft. Diktene handler om tro og tvil, ensomhet og utenforskap, like mye som lengselen etter fellesskap og tilhørighet. I Opstads dikt er det en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøye selve lengselen. Diktningen vitner om en levende skrift og en brennende tro på poesien.

Diktene i «En varig lengsel» viderefører motiver og temaer fra Steinar Opstads tidligere diktsamlinger samtidig som de etablerer nye linjer - ikke minst er kjærlighetstemaet denne gangen blitt tydeligere. Diktene handler mye om forholdet mellom selvoppholdelse og lengsel: Kan lengselen - etter et du, et felleskap, en gudsinstans - bli så stor at den blir destruktiv for jeget? Opstad fører en nærkamp med de nedarvede religiøse kategoriene og imøtegår dem med kritikk, tenkning og myteskaping. «En varig lengsel» er en diktsamling som forener det lyriske og episke, og her fins dikt i ulike formater: lengre prosalyriske dikt, konsentrerte poetiske fragmenter og dikt som vil uttrykke tanken mer direkte.

«Å være flere» viderefører språk og motiver fra Steinar Opstads tidligere utgivelser, som for eksempel far-sønn-forholdet. Men hva skjer med jeget når faren dør? Hva representerer far i sitt fravær? Kan døden til og med by på nye muligheter for jeget? Som det heter i et av diktene: «Døden er at jeg har blitt / ett menneske mindre og ett mer». Snarere enn å konstatere sorgen spør diktene hva sorg og tap er, alvorlig og underfundig, men ikke uten humor. Mot sorg er også imaginasjonen - diktet og diktningen - en vital motkraft, og det samme er kjærligheten.Opstad skriver eksistensielle dikt, som rommer så vel personlige og politiske som metafysiske dimensjoner.

Steinar Opstads dikter har en stark tilltro till poesins nödvändighet och förmåga att gestalta livets essens. De har drag av både dikt och bekännelse och känns alltid erfarna, prövade mot den egna existensen. Det finns ett allvar och ett patos som hör ihop med diktens pretentioner, men dikterna i sig är inte pretentiösa utan har ett tilltal som kan vara både enkelt och öppet. Tillvaron, tron, kärleken, allt måste utmanas, blottläggas, sättas på spel. Ärligt och ibland brutalt, men som alltid hos Opstad med ett finstilt idiom för att skildra den ensamhet och längtan vi alla delar.

Steinar Opstads dikter har en stark tilltro till poesins nödvändighet och förmåga att gestalta livets essens. De har drag av både dikt och bekännelse och känns alltid erfarna, prövade mot den egna existensen. Det finns ett allvar och ett patos som hör ihop med diktens pretentioner, men dikterna i sig är inte pretentiösa utan har ett tilltal som kan vara både enkelt och öppet. Tillvaron, tron, kärleken, allt måste utmanas, blottläggas, sättas på spel. Ärligt och ibland brutalt, men som alltid hos Opstad med ett finstilt idiom för att skildra den ensamhet och längtan vi alla delar.

I sin nya diktsamling Att vara flera utvecklar Steinar Opstad några av motivkretsarna från de tidigare böckerna: fader-son-relationen, gudstron och kontrasten mellan stad och land. I centrum står en döende far. Vad händer med jaget när pappan dör? Vad representerar pappan i sin frånvaro? Kan ­döden ens erbjuda nya möjligheter för jaget?Dikterna frågar sig vad sorg och saknad är, allvarligt och subtilt, men inte utan humor. Mot sorgen står fantasin, poesin och kärleken. Opstad skriver existentiella dikter, som innehåller såväl personliga och politiska som metafysiska dimensioner.