Kirjahaku

Indre anliggender er en realistisk studie av hverdagen til Stig Aasvik. Vi blir kjent med menneskene i hans liv; kjæreste og barn, foreldre og venner. Hverdagen som språkkonsulent på Stortinget, et glass melk, selvydmykelser, forfall, minner, ingenting er for stort, ingenting er for lite i denne selvutslettende romanen. Tilnærmingen er meditativ, riss avløses av refleksjon, raseri av sorg, nedstemthet av glede. Indre anliggender er et sjelelig vrakdykk, tankebevegelsene er saklige og poetiske, intense og kompromissløse. Stig Aasviks ødeleggende krav til seg selv har ingen begrensninger. På sitt mørkeste har han likevel, eller kanskje nettopp derfor, en glupsk appetitt på livet.

Indre anliggender er en realistisk studie av Stig Aasviks hverdag. Vi blir kjent med menneskene i hans liv, kjæreste og barn, foreldre og venner. Hverdagen som språkkonsulent på Stortinget, et glass melk, selvydmykelser, forfall, minner; ingenting er for stort, ingenting er for lite i denne selvutslettende romanen. Tilnærmingen er meditativ, riss avløses av refleksjon, raseri av sorg, nedstemthet av glede. Indre anliggender er et sjelelig vrakdykk, tankebevegelsene er saklige og poetiske, intense og kompromissløse. Stig Aasviks ødeleggende krav til seg selv har ingen begrensninger. På sitt mørkeste har han likevel, eller kanskje nettopp derfor, en glupsk appetitt på livet. Terningkast 6 "Glitrande, eksperimentell skrivekunst." Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen Terningkast 5 Tett, personlig, annerledes "Nå er imidlertid min nysgjerrighet vakt fordi nyboka hans er oppsiktsvekkende god i kraft av sin intensitet, sin form og sin annerledeshet. Den er rett og slett sjelden vare." Finn Stenstad, Tønsbergs BladNominert til Årets beste bok 2012 i Natt&Dag!

I Lofotveggen veves Stig Aasviks fortid og nåtid sammen i en bevissthetsstrøm; oppvekst, reisene til farens hjemsted i Lofoten, familieliv, jobbsøkerkurs; små og større hendelser, små og større sår, vanskelige og vonde opplevelser, alt velter fram, vrenges og forstørres. Lofotveggen er en ambisiøs roman, en kompleks, musikalsk, mørk, drømmende og lyrisk fortelling om å være menneske, her og nå.

Ordføreren i Oslo er en roman som foregår i hodet på Stig Aasvik mens han ligger på sofaen og venter på at familien skal komme hjem. Han er arbeidsløs og deprimert. Han har ingen andre ambisjoner enn om å bli liggende på sofaen, strekke på beina for å gå en og annen tur, lese og skrive det han selv vil. I en virvlende og drivende indre bevisshetsstrøm forteller Stig Aasvik om hvordan det er å være på kollisjonskurs med seg selv, sine nærmeste, samfunnet, ja, med livet.I sin forrige roman Lofotveggen satt Stig Aasvik på jobbsøkerkurs i regi av Nav. Lofotveggen fikk strålende anmeldelser, og Ordføreren i Oslo fortsetter der Lofotveggen slapp. Hovedpersonen befinner seg på oppfølgingstiltak via Nav. Han trenger fortsatt en jobb. Men er det sånn at han trenger dagpenger fra Nav mer enn han trenger en jobb? Frihet mer enn en arbeidsavtale? Fra sofaen blir vi med på oppfølgingstiltak på Helsfyr, på kafé, på tur i Tøyenparken, på reise til Australia, på løpetur rundt Nøklevann, på Vålerenga-trening sammen med sønnen, tilbake til morens plutselige dødsfall, oppbruddet og kranglene med faren. Ordføreren i Oslo er en mørk, desperat og dypt original roman.

I Lofotveggen veves Stig Aasviks fortid og nåtid sammen i en bevissthetsstrøm; oppvekst, reisene til farens hjemsted i Lofoten, familieliv, jobbsøkerkurs; små og større hendelser, små og større sår, vanskelige og vonde opplevelser, alt velter fram, vrenges og forstørres. Lofotveggen er en ambisiøs roman, en kompleks, musikalsk, mørk, drømmende og lyrisk fortelling om å være menneske, her og nå.

Stig Aasvik skriver sitt liv. Årets døde er en forlengelse av tematikken i hans to siste romaner, Lofotveggen og Ordføreren i Oslo. Vi befinner oss fortsatt i Stigs hode. Vi leser om barndom og sorg, små og store problemstillinger, som å forene samliv og oppdrageransvar med selvforakt og andre akutte, eksistensielle utfordringer. Aasviks blikk er som alltid ærlig, nysgjerrig, skarpt og drømmende.«Jeg leser ikke om Stig Aasvik fordi jeg vil lære mer om Stig Aasvik, jeg leser Stig Aasvik fordi han lærer meg noe om meg selv.» Ola Jostein Jørgensen, Bokvennen Litterær Avis

Ordføreren i Oslo er en roman som foregår i hodet på Stig Aasvik mens han ligger på sofaen og venter på at familien skal komme hjem. Han er arbeidsløs og deprimert. Han har ingen andre ambisjoner enn om å bli liggende på sofaen, strekke på beina for å gå en og annen tur, lese og skrive det han selv vil. I en virvlende og drivende indre bevisshetsstrøm forteller Stig Aasvik om hvordan det er å være på kollisjonskurs med seg selv, sine nærmeste, samfunnet, ja, med livet.I sin forrige roman Lofotveggen satt Stig Aasvik på jobbsøkerkurs i regi av Nav. Lofotveggen fikk strålende anmeldelser, og Ordføreren i Oslo fortsetter der Lofotveggen slapp. Hovedpersonen befinner seg på oppfølgingstiltak via Nav. Han trenger fortsatt en jobb. Men er det sånn at han trenger dagpenger fra Nav mer enn han trenger en jobb? Frihet mer enn en arbeidsavtale? Fra sofaen blir vi med på oppfølgingstiltak på Helsfyr, på kafé, på tur i Tøyenparken, på reise til Australia, på løpetur rundt Nøklevann, på Vålerenga-trening sammen med sønnen, tilbake til morens plutselige dødsfall, oppbruddet og kranglene med faren. Ordføreren i Oslo er en mørk, desperat og dypt original roman.

I Lofotveggen veves Stig Aasviks fortid og nåtid sammen i en bevissthetsstrøm; oppvekst, reisene til farens hjemsted i Lofoten, familieliv, jobbsøkerkurs; små og større hendelser, små og større sår, vanskelige og vonde opplevelser, alt velter fram, vrenges og forstørres. Lofotveggen er en ambisiøs roman, en kompleks, musikalsk, mørk, drømmende og lyrisk fortelling om å være menneske, her og nå.

Tøyenparken er den fjerde romanen i en serie som ble påbegynt med Lofotveggen (2017). Bøkene kan leses hver for seg, men har en konsistent form, en indre sammenheng og en rød tråd: Et fragmentarisk liv som ligner forfatterens. Romanen har en sanselig tilstedeværelse, en vrang og følsom stemme. Den byr også på humor og alvor, angst og hysteri, eksistensielle problemstillinger og språklige overskridelser. Et vinddrag kan forveksles med et selvbedrag, fralandsvind kan henge seg på et ønske om å forsvinne, stenge eller åpne, for noe eller noen. Beskrivelsene utfolder seg som form, men også som pust og rytme, rom og tid, som en måte å være på.

Åsgårdstrand er den femte romanen i en kritikerrost og smått spektakulær serie fra en forfatter med et helt egenartet og ambisiøst litterært prosjekt.Stig Aasvik startet det hele med Lofotveggen i 2017. Bøkene kan leses hver for seg, men har en konsistent form, en indre sammenheng og en rød tråd: Et fragmentarisk liv som ligner forfatterens.Åsgårdstrand er en liten by ved Oslofjorden, men også en tilstand, et åpent sår i hovedpersonens liv. Seinvinteren 1989 dør moren hans brått. Familien går i oppløsning. Hovedpersonen står ved terskelen til voksenlivet, kjenner seg forlatt og uforberedt. Av alle tanker som strømmer gjennom ham, er det én som klorer seg fast: forsvinne, fra familien og Åsgårdstrand, fra alt.Hovedpersonen er en middelaldrende mann når han skriver om tenåringens oppbrudd og tapserfaring. Vi møter ham i hverdagen, han er familiefar og forfatter. Minnene er fragmenterte, skjøre og usikre. Hvordan kan han stole på dem? Stole på seg selv? Minnearbeidet blir en måte å leve på. En annen overlevelsesstrategi handler om å akseptere dødens nærvær. Romanen Åsgårdstrand har ingen tradisjonell handling, ingen kapitler eller avsnitt. Formen er en fusjon av sansning og tenkning. Det som står på spill utfolder seg i språket, i den litterære stemmen.

Det storslagne og vriene og vrange og nærværende og drømmende romanverket til Stig Aasvik fortsetter med å vokse. Visne dikt er den sjette romanen i en serie som ble påbegynt med Lofotveggen (2017). Bøkene kan leses hver for seg, men har en konsistent form, en indre sammenheng og en rød tråd: Et fragmentert liv som ligner forfatterens.I beste stream-of-conciousness-tradisjon føres leseren inn i forfatterens hode. Inn i hans bevissthet. Herfra strømmer tanker og observasjoner, lyriske monologer, fortløpende og flakkende nærbilder fra livet her og nå, og sånn det har vært. Vi blir kjent med barnet, tenåringen, den unge mannen og den middelaldrende mannen. Forfatterens foreldre er som vanlig en del av handlingen, men denne gangen tar forholdet mellom foreldre og sønn en ny vending. Som tidligere handler det også om å være far. Det handler også om å være en usikker og uetablert forfatter: det daglige språk- og minnearbeidet. En annen tråd handler om angst og forfall, misnøye og selvforakt. Vi glir sømløst mellom ulike versjoner av forfatteren. Strekninger og stemninger veksler, tiden flyter, i likhet med fortellingen, som strømmer fragmentert, tilfeldig og kontrollert.Visne dikt har, som de andre romanene i denne selvbiografiske serien, ingen tradisjonell handling, ingen kapitler eller avsnitt. Formen er en fusjon av sansning og tenkning. Det som står på spill utfolder seg i språket. Den litterære stemmen.

Sandefjord jentekor handler om en forfatter som mister fotfeste når han underviser forfatterstudenter i Bø, det handler om fysisk og moralsk forfall, oppvekst, selvdestruktivitet, Vålerenga, Dag Solstad, glede, bitterhet, raseri og andre kjente refreng fra Stig Aasviks miniatyrunivers.Sandefjord jentekor er den sjuende utgivelsen i romanserien som startet medLofotveggen i 2017. Hver roman utgjør én bevissthetsstrøm. Og hver bevissthetsstrøm har sitt utspring i forfatterens indre. Strømmen er energisk, blikket sanselig, stemmen fragmentarisk og gjenkjennelig. Som vanlig er det ingen avsnitt, taktskiftene er mange – assosiasjonsgalskapen bryter seg inn i hverdagsbeskrivelsene og utvider bevissthetsstrømmen.Det er for tidlig å slå fast hva Stig Aasviks litterære prosjekt går ut på, for tidlig å mene noe bestemt om hvor denne skriveseilasen er på vei, for tidlig å konkludere om den vil noe mer enn å være det den foreløpig er: Vill, spektakulær og litterær. Likevel. Noen refreng er tydeligere enn andre: Det eksistensielle alvoret, språkarbeidet, nevrosene, hverdagene, humoren, nederlagene, gledene.

"Dette er en underholdende, lettlest og morsom bok." Sjur Andersen, Poeten.noHovedpersonen i Den elektriske elefanten blir invitert av sin niese og sine nevøer til Spania for å feire jul. Han vil gjerne reise. Gjerne bryte opp fra vante vaner, sette seg på et fly, suse ned til Spania og feire jul med familien. Men hva om onkelen er blakk? Og dessuten passer på en elektrisk elefant for nevøen sin. Elefanten står på stuegolvet og vokser for hver dag. Kan han forlate den?

"Dette er en underholdende, lettlest og morsom bok." Sjur Andersen, Poeten.noHovedpersonen i Den elektriske elefanten blir invitert av sin niese og sine nevøer til Spania for å feire jul. Han vil gjerne reise. Gjerne bryte opp fra vante vaner, sette seg på et fly, suse ned til Spania og feire jul med familien. Men hva om onkelen er blakk? Og dessuten passer på en elektrisk elefant for nevøen sin. Elefanten står på stuegolvet og vokser for hver dag. Kan han forlate den?

En mann vandrer gjennom gatene i Buenos Aires. Han drikker, spiser blodige biffer og ser på kvinner. Hele tiden tenker han på søsteren sin.Hun som ikke lenger orket det norske småbylivet. Søsteren som brøt opp og sammen med familien flyttet til Spania. Søsteren som ville gi barna sine en oppvekst på solsiden. Resultatet av denne historien fører oss til Spania og til Norge, men også til Argentina, der fortelleren vandrer omkring med søsterens historie i hodet. Han forsøker å oppsumere hva som har skjedd. Spørsmålet er: Skal han gå i hundene eller skal han frigjøre seg fra fortiden, komme seg videre?