Kirjahaku

Bergeners is a love letter to a writer's hometown. The book opens in New York City at the swanky Standard Hotel and closes in Berlin at Askanischer Hof, a hotel that has seen better days. But between these two global metropolises we find Bergen, Norway its streets and buildings and the people who walk those streets and live in those buildings. Using James Joyce's Dubliners as a discrete guide, celebrated Norwegian writer Tomas Espedal wanders the streets of his hometown. On the journey, he takes notes, reflects, writes a diary, and draws portraits of the city and its inhabitants. Espedal writes tales and short stories, meets fellow writers, and listens to their anecdotes. In the way that anyone from a small town can relate to, he is drawn away from Bergen but at the same time he can't seem to stay away. Espedal's Bergeners is a book not just about Bergen, but about life in a way no one else could have captured.

In contemporary Norwegian fiction Tomas Espedal’s work stands out as uniquely personal; it can be difficult to separate the fiction from Espedal’s own experiences. In that vein, his novel Against Art is not just the story of a boy growing up to be a writer, but it is also the story of writing. Specifically, it is about the profession of writing—the routines, responsibility, and obstacles. Yet, Against Art is also about being a father, a son, and a grandson; about a family and a family’s tales, and about how preceding generations mark their successors. It is at once about choices and changes, about motion and rest, about moving to a new place, and about living. Praise for the Norwegian Edition“One of the most beautiful, most important books I've read for years.”—Klassekampen “Espedal has written an amazingly rich novel, which will assuredly stand out as one of the year’s best and will also further fortify the quality of Norwegian literature abroad.”— Adresseavisen “Against Art attacks literature while at the same time being intensely literary. Our greatest sorrows and torments, the individual experiences often so anemic in art, find a voice of their own.”—Morgenbladet “Against Art moves me with its maternal history and proves yet again that Tomas Espedal writes great novels.”—Dag og Tid

In contemporary Norwegian fiction, Tomas Espedal’s work stands out as uniquely bound up with the author’s personal experiences. His first book, Tramp, introduced us to the wanderer Tomas; Against Art told us how a boy approaches art and eventually becomes a writer; Against Nature examined love’s labor—the job of writing; and in Bergerners, he is torn between his love for his home town and what lies beyond. Now, in The Year, we encounter the author’s struggle to reconcile his inner life with the external world, and the myriad forms of love, hate, loss, and death—both personal and literary—with the immutable pattern of time and the seasons. It is the journal of a year, a diary like no other. And suffusing it all are questions Petrarch asked: How do you live when the one you love is gone? And when your life force shifts from spring to autumn, how do you find the good death? Written as a long poem, The Year is Espedal’s riveting stream of consciousness—profound, edgy, sometimes manic, but always intensely intimate.

A lyrical travelogue charting Tomas Espedal’s journeys to and ruminations around the world, from his native Norway to Istanbul and beyond. “Why travel?” asks Tomas Espedal in Tramp, “Why not just stay at home, in your room, in your house, in the place you like better than any other, your own place. The familiar house, the requisite rooms in which we have gathered the things we need, a good bed, a desk, a whole pile of books. The windows giving on to the sea and the garden with its apple trees and holly hedge, a beautiful garden, growing wild.” The first step in any trip or journey is always a footstep—the brave or curious act of putting one foot in front of the other and stepping out of the house onto the sidewalk below. Here, Espedal contemplates what this ambulatory mode of travel has meant for great artists and thinkers, including Rousseau, Kant, Hazlitt, Thoreau, Rimbaud, Whitman, Giacometti, and Robert Louis Stevenson. In the process, he confronts his own inability to write from a fixed abode and his refusal to banish the temptation to become permanently itinerant. Lyrical and rebellious, immediate and sensuous, Tramp conveys Espedal’s own need to explore on foot—in places as diverse as Wales and Turkey—and offers us the excitement and adventure of being a companion on his fascinating and intriguing travels.

Han gir av seg selv, blottstiller de innerste tankene, setter ord på det personlige – uten å bli for personlig. Det hele er ført i pennen av en stor stilist, en språkkunstner.Og nettopp språket er et hovedanliggende i seg selv: Hvordan formidle med ord det som ligger en nærmest? Hvordan formidle seg selv? Hvordan skrive om sorgen etter at samboeren din dør? Hvordan kan man slåss med seg selv og med språket? Og hvordan kan man rett og slett leve et stille og rolig liv?I denne boken er Biografi (glemsel), Dagbok (epitafer) og Brev (et forsøk) samlet i ett bind. «Norske Tomas Espedal skriver, så blodet sprøjter, så englene synger og så lammende, at man sidder tænksom tilbage. I Biografi. Dagbog. Breve afprøver Espedal tre af litteraturens grundgenrer - på et ekstremt højt stilistisk niveau.»Fyens Stiftstidende «Det er komplett ubegripelig at skjønnlitteratur av en så høy kvalitet som det Espedal gang på gang leverer, ikke skal kunne nå et bredere publikum.»Sigmund Jensen om Brev (et forsøk) i Stavanger Aftenblad «Tomas Espedals første bok på fransk forbløffer med sin tilsynelatende kaotiske konstruksjon, sin gripende enkelhet og sin raffinerte stil. Det begynner brutalt og slutter elegisk : fortvilelsens eleganse - og et stort og åpenbart talent.»Nils C. Ahl om Brev (et forsøk) i Le Monde

Det handler om å gå. Å begi seg av gårde til fots, ned den åpne veien; en romantisk øvelse som fører til en del harde erfaringer: å sove ute, gå seg vill, møte egne begrensninger og andre mennesker, natur og byer; drive gatelangs i Paris og Istanbul, krysse broer og grenser; gå inn i fremmede land, ukjente områder. Den gående er uten beskyttelse og hjem, uten hastighet og bestemte mål, han går for å komme nærmere det han ser og møter på reisen. Han vil leve et vilt og poetisk liv. Han finner sine egne ruter, men gjør også avstikkere langs sporene til kjente vandrere fra litteraturhistorien: Rousseau, Wordsworth, Hölderlin og Rimbaud; han leser dikterne og filosofene for å forsøke å lære seg den kunsten det er å gå. «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og inderlig liv er en sjelden og vidunderlig blanding av selvutleverende bekjennelser og saktegående reiseskildring.»Knut Hoem, NRK P2 «… skrivekunst som overgår det meste av det som er aksepterte høydepunkter i moderne norsk litteratur.»Knut Ødegård, Aftenposten

Hva er et arbeid? Er det så stor forskjell på en industriarbeider og forfatter? Eller er er den skrivende en naturlig etterfølger av den opprinnelige arbeideren, han som viet livet sitt til det mekaniske arbeidet? Forfatteren er stolt av arbeidet sitt, han har gjort det til et yrke med faste rutiner og arbeidstider. Hva skjer når disse blir forstyrret? Forfatteren bor på Askøy med to jenter som har mistet sin mor; han vil gjerne være en god mor for dem, han skulle gjerne ville skrive som en kvinne. Imot kunsten er en roman om en gutt som blir forfatter. Det er en poetisk, nærgående skildring av levd liv, og det er en beretning om en slekt og en slekts historier, om hvordan tidligere generasjoner setter sitt avtrykk i etterkommerne. GYLDENDALPRISEN 2009 KRITIKERPRISEN 2009NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS "... en utrolig rik roman, som helt klart vil stå fram som en av årets beste og som sikkert også vil kvalitetsbardunere norsk litteratur ytterligere i utlandet"Stein Roll, Adresseavisen "For det første er Mod kunsten så pokkers hamrende godt skrevet. Uden at det sker på en demonstrativ måde, glitrer ordene næsten som dugdråber i tekstens spindelvæv. Der er næppe en side uden en formulering, man må glædes over, eller et skarpt indblik, man kan føle jaget af"Kim Skotte, PolitikenAntatt for utgivelse i USA, Storbritannia, India og DanmarkKritikerlagets tale ved tildelingen av KritikerprisenPristale ved tildelingen av Gyldendalprisen "… en av de vakreste, viktigste bøkene jeg har lest på mange år"Johan Harstad, Klassekampen "... man kan (...) frydes hæmningsløst over at et andet menneske med sine ord kan få en til at tænke nyt om sit liv, uanset hvor gammelt det er"Charlotte Rørth, Nordjyske Stiftstidende "Tomas Espedal har et personlig farget litterært prosjekt han forfølger og utvider med fascinerende kraft og konsekvens (...) Så fint at han fins" Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad "Imot kunsten angriper litteraturen samtidig som den er intenst litterær. Våre største sorger og kvaler, de individuelle erfaringene som i kunsten ofte blir så fattige, finner et eget språk." Bernhard Ellefsen, Morgenbladet "Den gjør det i et poetisk språk som både fanger inn grenseløse og korte lykkestunder, men som i enda større grad dveler ved tap og sorg som skal og må komme. Espedals språk gnistrer til, enkelte setninger står og lyser i sin rike flertydighet"Hans H. Skei, Aftenposten "Espedals bok fremstår nettopp som et glimrende stykke arbeid som ikke foretar enkle, kunstferdige snarveier, og derfor blir bunnsolid"Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende "Kanskje det er så enkelt. Imot kunsten handler om savn, og Tomas Espedal fortjener å bli utgitt på førti språk" Frode Johansen Riopelle, Klassekampen "Imot kunsten rører meg med si morshistorie og stadfestar igjen at Tomas Espedal skriv stor romankunst"Margunn Vikingstad, Dag og Tid "Med en suveræn blanding af stillejer - dagbog, essay, romanagtige iscenesættelser,selvbiografi, familiekrønike - skiftevis registrerer Espedal hverdagens småtraumatiserede gang med nærmest demonstrativ banal detaljerigdom og folder mægtige perspektiver ud om familier, liv og død, og hvad kunsten kan bruges eller ikke bruges til"Jakob Levinsen, Jyllands-Posten "Hans reflektioner over livet og kunsten og døden danner en sørgmodig symfoni af stemninger, der giver genklang. Man glemmer ikke med det første manden i huset på øen"Katinka Bruhn, Weekendavisen "Som sine landsmænd i desenere års overdådige norske forfatterboom - og dog på sin helt egenlabyrintiske måde - bevæger Tomas Espedalsig således mellem en demonstrativ melankoli, en m...

Om livet, arbeidet og den store, umulige kjærligheten Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen. Vinner av Brageprisen 2011. Nominert til Bokhandlerprisen 2011.

Beretningen begynner i New York City, på det lekre Standard Hotel, og ender på Askanischer Hof i Berlin, et hotell som nok har sett bedre dager. Mellom verdensbyene er Bergen. Bergens gateløp og hus, og menneskene som går i dem og bor i dem. Med James Joyces Dubliners som diskré kunstnerisk reiseledsager går Tomas Espedal gatelangs i sin hjemby. Han noterer, reflekterer, skriver dagbok og tegner portretter av byen og menneskene der. Han skriver fortellinger og noveller, møter forfatterkolleger og andre bergensere. Han hører anekdoter og skriver brev. Han lengter ut, og han lengter hjem.Nominert til Nordisk Råds litteraturpris. «Språket er, som i alle hans andre bøker, magisk. Det er et uimotståelig driv, en inderlighet i språket, som får alt som fortelles til å fremstå som dirrende viktig.»Brynjulf Jung Tjønn, VG «Det espedalske er eit totalprosjekt, der utforskinga av verda og av livet blir gjenstand for refleksjon og deretter omdanna til litteratur så å seie framfor augene på lesaren og det på ein så tilforlateleg måte at ein kan tru at boka er eit vindauge inn mot forfattarens inste indre.»Marta Norheim, NRK «Alt blir poetisert og forskjønnet på espedalsk vis, hardnakket mytologiserende, tiltalende på en sær, utidsmessig måte.»Tom Egil Hverven, Klassekampen «Han kan skrive. Ordentlige setninger med god klang, i nesten alle sjangere. Avsnitt som flyter, komposisjon som gir mening. Språk som tidvis glitrer, eller i hvert fall alltid har noe ekstra ved seg, noe som gjør det til mer enn bare tekst. Til litteratur.»Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen «Han skriver ukunstlet om de største ting, sorgen, tabet, døden, kærligheden. Langsomheden. Men han løfter også blikket, søger ud i sin vide intellektuelle horisont, giver perspektiv. (...) Espedal formår fuldstændig ubesværet og uprætentiøst at være meget norsk og meget international på én gang, også det gør ham så indtagende.»Bjørn Bredal, Politiken «Stilistisk er man ikke et øjeblik i tvivl om, at man befinder sig i en ny bog af Tomas Espedal. Han er så meget sin egen stil, at han sætter sin helt egen mægtige standard for, hvad god litteratur er. Der er Espedal, og så er der alle de andre. I det øjeblik man læser ham, er han suverænen, er han den, der ejer definitionsretten til,hvordan man gør ens eget liv til litteratur. (...) 152 siders konsekvent prosa. Let og legende og som en lang sjælerejse. Jeg havde slet ikke lyst til at slippe Espedal igen. Hvad skal jeg sige andet, end at han må være en favorit til årets Nordisk Råds Litteraturpris.»Peter Nielsen, Information «Till allt detta är Bergensare en osedvanligt vacker och allvarlig utsaga om kärlek. Tomas Espedal är helt enkelt en storartat vital författare och jag önskar honom ­läsare och Nordiska rådets litteraturpris flera gånger om.»Barbro Westling, Aftonbladet

Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?Anmelderne mener: «Denne boken er så rik, så full av skarpe poetiske observasjoner, dynamiske bildeutvekslinger, og av dikterisk klokskap. Dette er litteratur på sitt ypperste, som i en estetisk gjennomarbeidet form byr på innsikt, og melankolsk trøst over alt vi skal miste. Men den er samtidig en hyllest til det vakre, skjønne og smertefulle som finnes. Gi den til en du setter høyt.»Silje Stavrum Norevik, Bergens Tidende «Espedal fornyer seg [formmessig] fra bok til bok. Bøkene makter å ta inn en fylde - et menneskeliv, døden, verden omkring - i Året på nye, ufoutsigbare måter. (...) Året er en kompleks tekstvev, som styrker og utvider et allerede betydningsfullt forfatterskap.»Tom Egil Hverven, Klassekampen «Tomas Espedal har skrevet en sorghistorie han ikke vil slukke. Om våren, det unge, kjærlighetens begynnelse. Om høsten, alderdommen, tapene, sorgen man må være i, drikke i eller slå seg ut av. Og om hvor nær våren og høsten er hverandre. Det er blitt bevegende litteratur.»Torborg Igland, Fædrelandsvennen «Det er blitt et insisterende, erfaringstett og livsnært stykke prosa som nærmer seg poesien i uttrykk og form. Det er også en hyllest til utholdenheten, at man skal tåle smerte og motgang i livet, men ikke uten kunst og skjønnhet. Jeg tror at man blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal.»Stein Roll, Adresseavisen «Tomas Espedal hører til blant de store i norsk samtidslitteratur. (...) Den nesten lyriske formen han har valgt denne gangen fungerer fint hos en forfatter som har sin styrke i å skildre kjærligheten prosaisk. Dante løftet kjærligheten opp i skyene eller ned i helvete. Espedals styrke er evnen til å holde seg på jorden.» Knut Hoem, NRK P2 «Fremfor alt er boken en følsom dybdeboring i kjærlighetssorgens muligheter, en skisse over et liv i ensomhet - 'uten andre kvinner', 'uten seksualitet'.»Ingunn Økland, Aftenposten «Espedal er en litterær pioner med en uvanlig, årvåkenhet og følsomhet for eksistensens mange nyanser.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet «Det er de ulike refleksjonene som står sterkest i denne romanen. (...) Det ligger i de små, poetiske setningene, i refleksjonene til et menneske på randen.» Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad ...

Elsken er en roman om døden. Den gode døden. Romanens hovedperson gleder seg til å dø, han har fått nok av livet, han er fornøyd. Men hvor og hvordan skal han dø? Han gir seg selv ett år igjen å leve. Og dette året blir det mest intense i livet hans, nettopp fordi hver årstid og hver måned og etter hvert hver dag, vil bli den siste.Anmelderne mener: "Tomas Espedals Elsken gir innsikt i en kompromissløs skjønnhetslengsel og er romankunst på høyeste nivå."Freddy Fjellheim, Vårt Land "Det er en letthet over denne romanen som tilsynelatende kan virke overfladisk, men som er en styrke. De presise, klare og årvåkne setningene til Tomas Espedal fletter livsglede, sorg og smerte sammen til en utholdende og underholdende fortelling."Turid Larsen, Dagsavisen "Espedal er en briljant stilist"Cathrine Krøger, Dagbladet "Uansett er dette snakk om et forfatterskap på høyt nivå. Båret av en form for resignert desperasjon. Og akkurat dét er det ingen som gjør bedre enn Tomas Espedal akkurat"Sindre Hovdenakk, VG

Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring.Om reiser og kjærlighetsforhold.Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København.Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap.Om penger og god og dårlig økonomi.Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?