Kirjahaku

Koljuchaja, rezkaja, stojkaja k peremenam, bezzhalostno chestnaja i chutkaja, Olivija Kitteridzh - voploschenie zhiznennoj sily. Novyj sbornik rasskazov pro Oliviju pulittserovskogo laureata Elizabet Straut (premija poluchena kak raz za "Oliviju Kitteridzh") - eto nastojaschaja entsiklopedija chuvstv, radostej i bed sovremennogo cheloveka. Olivija pytaetsja ponjat ne tolko sebja, svoi postupki, svoi chuvstva, no i vse, chto proiskhodit vokrug nee, zhizn ljudej, chto popadajutsja ej na puti. Bud to devochka-podrostok, perezhivajuschaja poterju ottsa i osoznajuschaja svoju seksualnost; ili molodaja zhenschina, kotoraja sobralas rozhat v razgar prazdnika; ili nemolodoj muzhchina, kotoryj ne razgovarival s zhenoj tselykh tridtsat let i vdrug uznavshij neverojatnoe o svoej docheri; ili sobstvennyj syn, kotoryj ne ponimaet ee. Olivija, s ee neverojatnym chuvstvom jumora, smeshit, pugaet, trogaet, vdokhnovljaet. V sovremennoj mirovoj literature ne tak mnogo geroev stol jarkikh i stol znachitelnykh.

Elizabet Straut sravnivali s Dzhonom Chiverom, nazyvali "Richardom Jejtsom v jubke" i dazhe "amerikanskim Chekhovym"; ona publikovalas v "Nju-Jorkere" i v zhurnale Opry Uinfri "O: The Oprah Magazine", neizmenno vkhodila v spiski bestsellerov po obe storony Atlantiki i stanovilas finalistom prestizhnykh literaturnykh premij PEN/Faulkner i Orange Prize, a predlagajuschajasja vashemu vnimaniju "Olivija Kitteridzh" byla nagrazhdena Pulitserovskoj premiej, a takzhe ispanskoj premiej Llibreter i italjanskoj premiej Bancarella.Velikolepnyj jazyk, koloritnye tipazhi, neoslabevajuschee psikhologicheskoe naprjazhenie obespechili etoj knige zasluzhennyj uspekh. Osnovnaja ideja zdes obmanchivo prosta: vse ljudi raznye, daleko ne vse oni prijatny, no vse dostojny sostradanija, i, krome togo, net nichego interesnee, chem sudby okruzhajuschikh i istorii, kotorye s nimi proiskhodjat. Zaglavnaja geroinja etikh trinadtsati spletajuschikhsja v edinoe sjuzhetnoe polotno epizodov, uchitelnitsa-pensionerka s ee tiranicheskoj ljubovju k blizhnim, neizbezhno napomnit rossijskomu chitatelju druguju vlastnuju babushku - iz knigi P.Sanaeva "Pokhoronite menja za plintusom".Istorii, kotorye nabljudaet ili prozhivaet Olivija Kitteridzh, spletajutsja v zamyslovatyj sjuzhet iz zhizni kroshechnogo gorodka. Olivija - rezkaja, sumasbrodnaja, silnaja i khrupkaja, odinokaja i ljubimaja zhenschina, iz tekh, chto zhivut rjadom s kazhdym iz nas... No tolko Olivija sposobna uvidet to, chto prjachetsja pod pokrovom obydennosti, te glubokie techenija, chto upravljajut ljudmi, ikh chuvstvami i sudbami. Olivija tochno znaet, kak nado zhit, ili dumaet, chto znaet.Perevodchik: Kanischeva EvgenijaRedaktor: Sinjatkina Anna

Dzhim i Bob Bjordzhessy davno pokinuli rodnoj gorodok v shtate Men. Smert ikh ottsa byla tragicheskoj, i ni odin iz bratev do sikh por ne perezhil ee, oba tak i zhivut s travmoj v dushe. Pervyj - uspeshnyj advokat, pragmatichnyj i tsinichnyj, vtoroj - nezadachlivyj jurist, dobrodushnyj, s neslozhivshejsja lichnoj zhiznju. Spustja gody bratja vynuzhdeny vernutsja v roditelskij dom, chtoby razobratsja s istoriej, v kotoruju ugodil esche odin Bjordzhess - ikh plemjannik. I vse, chto, kak im kazalos, oni sumeli zabyt, ostavit v proshlom, navalivaetsja s novoj siloj. V etom romane, kak i v kultovoj "Olivii Kitteridzh", Elizabet Straut pronikaet v samuju sut prirody semi s ee radostjami i stradanijami, obidami i zhertvennostju, tajnami i razoblachenijami.Perevodchik: Alekseeva Evgenija

Pisatelnitsa Ljusi Barton davno v razvode so svoim pervym muzhem Viljamom, s kotorym prozhila v brake mnogo let i vyrastila dvukh docherej. No kogda u Ljusi umiraet vtoroj muzh, a Viljama brosaet zhena, oni ischut podderzhki drug u druga i vmeste otpravljajutsja v Men na poiski sestry Viljama, o suschestvovanii kotoroj on do nedavnikh por ne podozreval. Sobytija nastojaschego perepletajutsja v rasskaze Ljusi s vospominanijami o proshlom: o detstve v bednom provintsialnom gorodke, o zhizni s Viljamom v Nju-Jorke, o poezdkakh na otdykh s ego materju. Viljam vsegda byl dlja Ljusi zagadkoj, i, razmyshljaja o tom, kto on takoj, ona takzhe razmyshljaet o skorbi, odinochestve, semejnykh uzakh i ljubvi. Negromkaja, lakonichnaja proza Straut tait udivitelnoe obajanie. Ironija, legkij jumor, teplota, sostradanie, psikhologichnost - vse eto delaet novuju knigu Elizabet Straut nastojaschim literaturnym javleniem. Mudryj i spokojnyj roman avtora "Olivii Kitteridzh", kotoraja vsegda pishet o mire samykh obychnykh ljudej samym neobychnym obrazom. Kniga o tom, na chem na samom dele osnovyvajutsja brak i blizost, o chuvstvakh, kotorye okazyvajutsja krepche ljubvi, o chelovecheskikh nesovershenstvakh i o tom, chto zhdet nas vsekh na poroge starosti. Istorija o ljudjakh, nashedshikh edinstvennyj dom drug v druge i o tom, ischezaet li avtoritet muzhchiny vmeste so sbritymi usami. Puteshestvie po kartofelnym poljam shtata Men, po miru davnikh, no zhivuchikh detsko-roditelskikh otnoshenij. Rasskaz o tajnykh mestakh vnutri nas, napolnennykh strakhami i slabostju, i o tom, chto vse ljubjaschie ljudi khotjat skazat drug drugu. No chasche vsego ne rasskazyvajut.Perevodchik: Arestova Svetlana

Lucy ligger på sykehus. Det er lenge siden hun har fått komme hjem, hun savner barna sine, de er redde og anspente når de besøker henne. Hun snakker med mannen på telefonen. En dag sitter moren hennes ved vinduet på sykehusværelset, hun ser ut over New York. Det er lenge siden de to har sett hverandre - etter at Lucy giftet seg har hun knapt hatt kontakt med foreldrene. For å få datteren til å roe seg begynner moren å fortelle, historier om menneskene i småbyen de kommer fra, skikkelser de begge en gang kjente. Samtidig forteller Lucy sin egen historie, til oss som leser - om en oppvekst i fattigdom og ensomhet, om ekteskapet og familien, om den langsomme oppvåkningen mot det hun drømmer om: om å bli forfatter, en som forteller, en som gir mening til verden med ord. Elizabeth Strout vant mange venner blant norske lesere og litteraturanmeldere i fjor med sin Pulitzer-vinnende storsuksess OIive Kitteridge. Få forfattere skildrer vanlige folks følelsesliv og erfaringer med samme varme, dybde og kompleksitet som Strout gjør det. Jeg heter Lucy Barton er en klok og vakker utforsking av familieliv og kjærlighet, av fortidens og minnenes makt, og av fortellingen som et middel til innsikt og frihet - skrevet av en av USAs fremste nålevende forfattere.

En kvinnelig forfatter vender tilbake til stedet hun vokste opp, for å møte søsknene sine igjen for første gang på 17 år. I "Hva som helst er mulig" lar Elizabeth Strout oss møte menneskene rundt familien i småbyen Amgash, Illinois. Vi treffer to søstre: Den ene har sagt farvel til all selvrespekt i bytte med en rik ektemann, den andre har funnet sin sjelevenn mellom sidene i en bok. Vaktmesteren på skolen får testet sin tro i møte med en mann han forsøker å hjelpe. En voksen kvinne lengter etter omsorg, samtidig som hun gradvis forsones med at moren søkte lykken langt borte i et annet land. Alle fortellingene er flettet inn i hverandre; alle lar de oss se de forskjellige figurene forvandlet, fra stadig nye perspektiv.

Lucy ligger på sykehus. En dag sitter moren hennes ved fotenden. De to har ikke snakket sammen på mange år. Moren begynner å fortelle, historier om menneskene i småbyen de kommer fra, fra livet de en gang delte. Rett under overflaten ligger spenningene og lengslene som har formet hele Lucys liv: oppveksten i fattigdom, flukten fra familien, ekteskapet og kjærligheten til de to døtrene, drømmen om selv en gang å bli forfatter. Jeg heter Lucy Barton er en klok og vakker utforsking av familieliv og kjærlighet, av fortidens makt og fortellingens frihet.

Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått. Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?

Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle - enten den er liten eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig. Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker. I 2014 var HBOs miniserie Olive Kitteridge med Frances McDormand en av årets store TV-sensasjoner. Men uansett hvor god TV-serien var, kan den likevel vanskelig måle seg med Elizabeth Strouts fenomen av en bok, en av de høyest elskede amerikanske romanene fra de siste årene - og vinner av Pulitzer-prisen som årets skjønnlitterære bok i 2009. De tretten kapitlene i boka gir oss hvert sitt utsnitt av livet i Crosby - og hvert sitt blikk på den uutgrunnelige Mrs. Kitteridge. Resultatet er en av de sterkeste, ærligste og mest særpregede kvinneskildringene i den moderne litteraturen - og en bok det er umulig ikke å like. Olive Kitteridge er en stor og uimotståelig roman om hverdagslige hendelser, en ærlig og vakker og utholdende og humoristisk utforsking av selve menneskelivet - dets konflikter, tragedier, gleder og skuffelser.

Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått. Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv? «Elizabeth Strout fikk meg til å elske denne underlige kvinnen jeg aldri hadde møtt før, og ikke visste noe om. For en fantastisk forfatter hun er.» Zadie Smith, Guardian «Pokker til kvinnfolk, pokker til bok. Ho prøver å dempe hurpefaktoren, heldigvis for dei næraste. Ho lukkast berre sånn passe, heldigvis for lesarane.» Marta Norheim, NRK

Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre? Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av. Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere - en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring.

Idet en verden i panikk går i lockdown blir Lucy hentet av sin eksmann William og flyttet fra Manhattan til en småby i Maine. De neste månedene er det bare de to, Lucy og William - og deres kompliserte fortid - i et lite hus ved havet. Elizabeth Strouts bøker er elsket av lesere og kritikere over hele verden. I denne fjerde frittstående romanen om Lucy Barton skildres frykten og utfordringene i et liv i isolasjon, så vel som håpet, roen og mulighetene som de lange, stille dagene kan inspirere til. I hjertet av historien ligger de dype menneskelige relasjonene som forener oss også når vi ikke er sammen. «Ingen romanforfattere i samtiden har Strouts ekstraordinære evne til radikal empati, til å se inn i menneskenes essens, til å forene oss uten sentimentalitet. Det var ikke bare at jeg elsket Lucy ved havet; jeg trengte den. Måtte horder av lesere føle seg styrket, trøstet og på alle måter oppløftet av Lucys historie.» The Boston Globe Kåret til en av årets beste bøker 2022 av The New York Times Book Review, The New Yorker, Oprah Daily, Entertainment Weekly, San Francisco Chronicle, NPR, Time, The Washington Post, PopSugar, She Reads Lucy ved havet er en frittstående roman om Lucy Barton Les også Jeg heter Lucy Barton, Hva som helst er mulig og Åh, William!

«Jeg har lyst til å fortelle noen ting om den første mannen min, William.» Hva kan vi si om dem som står oss nærmest? Hvordan forteller vi om dem? Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av. Åh, William! er et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring.