For første gang fortelles historien om Fridtjof Nansen og Aeroarctic «Det internasjonale selskap for utforskning av arktiske egne». «Fremtidens arktiske ekspedisjoner kom til å benytte store luftskip», mente Nansen, «grupper av vitenskapsmenn ville så bli satt ned på forskjellige steder i Pol-bassenget, de ville kanskje arbeide der i månedsvis mens de stadig sto i forbindelse med utenverdenen, de ville bli hentet av moderskipet, og nye folk ville avløse dem i arbeidet, som ville strekke seg over år». I sitt pionerarbeid nøster den erfarne forfatteren Lars Frode Larsen opp Nansens engasjement for å få realisert en forskningsferd med luftskip til polarområdene – en ferd som aldri ble noe av. Det er en dramatisk historie, en historie med mange komplikasjoner og spenningsforhold både på det personlige, vitenskapelige, økonomiske og politiske plan. Allerede i startfasen oppsto det motsetninger mellom Aeroarctic og sterke krefter innen tysk luftskipsindustri, og man kom på kollisjonskurs med Hugo Eckener, en mann som var på høyde med Nansen selv når det gjaldt energi og viljestyrke, men som hadde ambisjoner i andre retninger enn de rent vitenskapelige.Luftskipene ble for Fridtjof Nansen et potensielt fredsskapende prosjekt. Samtidig representerte de en sammensmelting av de virkefelt han så langt gjennom livet hadde vært virksom på. De appellerte både til eventyreren i ham, til humanisten og til vitenskapsmannen. Kunstnerisk innsats kunne også bli påkrevet. Fascinasjonen lå ikke minst i det å kunne kombinere en grunnleggende begeistring for banebrytende teknologi med ønsket om å fremme fredsarbeidet.
