Tea Henriksens store ungdomskjærlighet var Oskar Maier, den tyske unggutten og gartnerlærlingen som måtte forlate Norge, trekke i uniform og dra til Østfronten, der han havnet i russisk krigsfangenskap.Historien om den brått avsluttede kjærligheten mellom de to er noe Tea Henriksens musikersønn har båret med seg gjennom hele livet, som falmede bilder i et fotoalbum. Moren er for lengst død, og sønnen har lagt fortiden bak seg. Nå har han søkt havn i Kongsvinger for å forberede seg til å reise til Sverige for å skrive sanger til det som skal bli hans aller siste og beste plate.Men like før avreise dukker Oskar Maiers etterkommere opp i byen. Med seg har de alle brevene Tea Henriksen skrev til sin kjære Oskar, og en krans til å legge på graven hennes. Anmelderne mener: «Levi Henriksen har gitt ut en av sine modigste, sterkeste og beste romaner.»Ole Jacob Hoel, Adresseavisen «Selvbiografisk anlagt morsportrett. Reflektert om krig og umulig kjærlighet. … full av sterke bilder, sammenlikninger, anekdoter og kuriosa som plasserer tenåringene Tea og Oskar inn i en større historisk sammenheng, og som tillater Henriksen å reflektere over kjærlighetens vesen, grunnleggende eksistensielle spørsmål, rett og galt, menneskenaturen og livets tilfeldigheter. … Få kan som Henriksen mørne leseren med sentimentalitet, uten at det derfor blir kleint. Så også i denne sammensatte og mangefasetterte romanen om krig og umulig kjærlighet, som nok fremfor alt er en rørende hyllest av moren: Mennene har kanskje bygd veiene, men det er kvinnene som har vist vei.»Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad «Man kan mislike lyden av det litterære instrumentet Henriksen har spilt på i de mange bøkene han har skrevet siden debuten i 2002, men at han behersker det til perfeksjon er det ingen tvil om. I den såre, lengtende bluesen til Henriksen er hverken nostalgi eller sentimentalitet for svakheter å regne, det er rett og slett materialet Henriksen lager litteratur av.»Bernhard Ellefsen, Morgenbladet «en lidenskapelig kjærlighetshistorie og et sødmefylt morsportrett»Cathrine Krøger, Dagbladet
