I Tom Ingar Eliassens mørke og poetiske roman Stillheten er et øksehugg befinner vi oss på en gård, ved ei elv, omgitt av store, stille fjell. Her bor Else og romanens forteller, Egil. De har hatt et langt liv sammen, men nå har Else mistet språket, og Egil søker ut i naturen, til elva, skogen og fuglene. På den andre siden venter Eva, hun kommer fra byen, har et arr i ansiktet og drømmer om å finne et tjern med utsikt. På himmelen svever det en ørn, fossekallen leker i elva, ørreten vaker, mens jerven tasser rastløst rundt i fjellene. Hovedpersonen Egil ser tilbake på et liv som ikke finnes lenger. Romanen handler om å kysse noen som ikke kysser tilbake, om øksehugg og kjærlighet, om savn, om å miste og å finne noe nytt. Språket er knapt og presist, men bilderikt. I korte og ladede scener ser vi konturene av det som binder oss sammen, og det som driver oss bort fra hverandre, slik skyene driver over fjellene, slik elvevannet renner og renner, noen ganger stille, i mørket.
