Berit Eide Johnsen

I denne boken trekkes linjene gjennom sytti år av nåværende Lillesand kommunes historie, fra 1850 til 1920. Den innledes med en vandring gjennom ladestedet Lillesand samt omlandskommunene Vestre Moland og Høvåg på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Deretter er skipsfarten tema. Oppgangen, som startet i 1820-årene og varte fram til rundt 1890, la grunnlaget for befolkningsvekst og velstand. Den følgende krisen førte til utvandring, særlig til USA, men også til at ny virksomhet ble startet opp. Så er utviklingen av kommunikasjonene samt riks- og lokalpolitikk tema, før oppmerksomheten rettes mot omsorg, helse og sykdomsbekjempelse. Kampen mot alkoholen – «Lillesands drikketrafik» – tas så opp, før oppmerksomheten rettes mot «Associationsaanden» – dannelsen av foreninger og andre typer sammenslutninger – samt utviklingen av skolen. Til sammen utgjør kapitlene en rik og mangefasettert analyse av lokalsamfunnet i en begivenhetsrik periode.

I denne boken trekkes linjene gjennom 50 år av Lillesands historie, fra 1800 til 1850.Den innledes med en rundtur i ladestedet Lillesand og gjennom sognene Vestre Moland og Høvåg, med oversikt over innbyggerne og deres yrker. Deretter er årene 1800-1814 tema, med fokus på hvordan området klarte seg i ly av nøytralitet fram til 1807, og deretter i krig. Så settes søkelyset på sogneprest og eidsvollsmann Hans Jacob Grøgaard i mirakelåret 1814, før næringslivet generelt og skipsfarten spesielt er tema. Dette leder fram til kapitlet om fellesoppgaver og lokalt selvstyre. Boken avsluttes med kapitler om skole, en tidlig utvandring og Marcus Thranes arbeiderbevegelse.

I dette tobindsverket trekkes de lange linjene gjennom 400 års sørlandsk skipsfartshistorie. De maritime næringene i form av skipsfart og skipsbygging, handel og håndverk, oljeindustri og en rekke andre støttenæringer har påvirket ikke bare Sørlandets økonomiske utvikling og bosetningsstruktur, men også i høy grad levekårene og kulturen i landsdelen.Bind I dekker perioden 1600-1920. På 1600-tallet var det hollenderne som dominerte handelen og skipsfarten på Agderkysten. På 1700-tallet ble egdene herrer på egen flåte samtidig som farten på Storbritannia fikk stadig større betydning. Skipsfarten opplevde en eventyrlig vekst utover på 1800-tallet, før den store internasjonale krisen slo inn over landsdelen på 1870-tallet. Rederne i sør holdt fast ved seilskipene inn i den siste høykonjunkturen under første verdenskrig. I andre deler av landet, derimot, hadde dampskipene i langt større grad vunnet innpass. Da krisen kom i 1920-årene, nådde skipsfartsnæringen et lavmål.