Elin Brend Johansen

– De skal ikke snakke med ham. Jared så på henne. – De får ikke lov til å fortelle noen om det jeg nettopp har fortalt Dem.– Hvorfor ikke? Det er min plikt å …– Jeg kommer til å si at De har funnet det på, at ikke noe av det er sant. Jeg … Stemmen hans brast. – Det er noe mer, som jeg ikke har fortalt Dem. Nå hørtes stemmen hans forpint ut. – Jeg var nok ikke helt sannferdig i min første berettelse. Men siden De insisterer på å bringe dette videre … Jeg så noe den natten, Ingrid Alvestad. Noe som siden har plaget meg.

– Du har løyet for meg, presset Håkon frem. – Igjen!– Nå forstår jeg ikke?– Nå forstår jeg ikke, hermet han etter stemmen hennes. – Er det det eneste du har å si til ditt forsvar?– Har noen sagt noe til deg?– Nei, men det var heller ikke nødvendig. Jeg var villig til å se gjennom fingrene med alt, Ingrid. Absolutt alt du hadde gjort. Var villig til å prøve å glemme for at vi skulle kunne gå videre. Men du fortsetter å svike meg og gjøre meg vondt. Hater du meg virkelig så mye?

– Han sover! Hun løftet blikket og så på Charlotte. Venninnen hadde et trist drag over ansiktet. Hun forsto ikke hvorfor ikke Charlotte smilte.– Se, så vakker han er, fortsatte hun og løftet det lille barnet opp så Charlotte kunne få se ham bedre. Charlotte vendte ansiktet bort, en tåre rant nedover kinnet hennes.– Han er det mest perfekte jeg har sett. Han skal hete Anders, etter far. Anders Alvestad, odelsgutt.

– Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal tro. Han gikk mot bokhyllene. Sinnet var i ferd med å forlate ham og ryggen var rak.– Kjære Håkon, du må tro meg, sa Ingrid.– Må jeg det? Han snudde seg igjen.Hun så smerten i øynene hans.– Hvis du vil avlyse bryllupet … Stemmen brast da hun så at den iltre minen var tilbake. Han gransket henne med olme øyne.– Er det det du håper på? At jeg skal avlyse bryllupet?

– Vi skal ingen steder, sa Håkon og gikk mot stuen. Det virket som han hadde glemt Sylvester Lysk, som sto rolig ved siden av Thora.– Han er din bror, Håkon, og han er skadet, sa Ingrid opprørt.Håkon snudde seg og så på henne. Aldri før hadde han sett slik på henne.– Jeg har ikke hatt noen bror på flere år. Hvis han dør i kveld, er det Guds inngripen.

– Jeg kan ikke forlate henne. Jeg kan ikke, skrek Ingrid.– Det er ikke mer noen av oss får gjort for Louise nå. Hun har tatt et valg. Valborg la hendene på Ingrids skuldre.– Louise, ikke forlat meg! Hun bøyde seg over søsteren og knuget henne inntil seg.

– Du må ikke gifte deg med ham! Edvards stemme var bedende. Hun skvatt da han på ny grep henne rundt overarmen. – Du må ikke ekte ham!– Slipp meg! pep hun og følte seg brydd under det intense blikket hans. Fingrene hans grov seg inn i verkensstoffet på kjoleermet. – Du må ikke gifte deg med Håkon, gjentok han.

– Fikk dere hentet vognen? sa Ingrid.– Ja. Håkon trakk opp et gresstrå og fingret åndsfraværende med det. – Men det er noe jeg ikke skjønner. – Hva mener du? – Vognen. Jeg forstår det ikke. Jeg tror noen har tuklet med vognhjulet for å få dere til å kjøre av veien. Han sa det lavt, men Ingrid hørte hva han sa. Den varme sommerdagen ble merkbart kjøligere.

– God dag. Jeg er Ingrid Alvestad, og dette er min søster Louise. Ingrid lot som hun ikke la merke til det fiendtlige blikket, men inni seg skalv hun. – Jeg vet hvem dere er. Kvinnen rørte seg ikke. – Dere synes vel det var greit å komme nå, som husbonden er død. Det er som dem sier: Etter døden kommer gribbene. Det er så sant som det er sagt.

Alva stortrives med besøk hjemmefra og fra London. Hennie føler hun utvikler sine evner som maler, og gleder seg til å komme hjem og vise frem det hun har malt. Men oppholdet blir forkortet når hun får en dramatisk melding hjemmefra. Men Kristiane stortrives med å planlegge en filial av forretningen sin i Paris, og det blir vanskeligere og vanskeligere å motstå tiltrekningen til Claude Harrington. – Beklager, mumlet han hes. – Jeg vet hva du sa, hva vi pratet om. At dette ikke måtte skje igjen. – Glem det jeg sa, sa Kristiane. – Jeg mener det ikke lenger. Claude så forvirret på henne. Kristiane la hendene på hver side av ansiktet hans og kysset ham på nytt.

Inger er svært skuffet etter å ha tatt Anthony på fersken i å kysse en annen kvinne. Nok en gang er hun sveket – til tross for at hun hadde sverget at hun aldri ville ha noe med en mann å gjøre igjen. Det hjelper å støtte Flora, som endelig har fått en hovedrolle på operaen. Så en dag kommer Flora med en skandaleavis – med Inger som hovedoppslag. Bokstavene flimret for Ingers øyne. Hun leste videre: «En ung kvinne med norsk bakgrunn er gjentatte ganger blitt observert ved skuespiller Anthony Carters residens i Gramercy Park. Ifølge sikre kilder arbeider kvinnen ved et konditori nær Broadway, og skal angivelig ha tilbrakt nettene i herr Carters leilighet, netter som etter alt å dømme har vært alt annet enn uskyldige.» Et steg videre er bok 93 i Alvestad-serien

Endelig får Ingrid møte igjen Embrek og Anders i Hunted Hole, og gleden er stor da en av dem også har en hyggelig overraskelse. Inger har sverget at hun aldri skal forelske seg igjen, men når den vakre, unge skuespilleren Anthony stadig dukker opp i konditoriet og ber henne ut, er det lett å la seg smigre. Men er han til å stole på? Anthonys ord var oppriktige, blikket likeså. Det var ikke noe ved ham som minnet om Stefan. Det var det som gjorde ham så farlig. Inger visste at hvis hun ikke var forsiktig, kom hun til å tape hjertet fullstendig, det hadde hun ikke råd til igjen.

Catherine avslører en hemmelighet som vil få store konsekvenser for Embrek – om bare sheriffen kommer frem i tide … Endelig går det mot jul etter fire års krig, og den skal feires i Hunted Hole og på Alvestad. Men mest storslått blir nok feiringen på Greenlight Hall. Krigen var over, det måtte og skulles feires. De hadde ikke utholdt fire år for så å skulle feire den første fredsjulen i isolasjon. Selv Agnes kjente at feiring måtte til. Soldatene som var innlagt, skulle få den beste julen de hadde opplevd. Hun hadde begynt planleggingen allerede da beskjeden om fred kom i november.

For Embrek og Harald overskygges julegleden av trusselbrevet de har mottatt. De gjør gode miner til slett spill gjennom julefeiringen, men nok en gang står de overfor faren for at deres hemmelighet, kan bli avslørt – og det kan være farlig for dem. Året 1918 bringer med seg en ny fare: en influensaepidemi, og ingen er trygge for dens luner … Tiden gikk, og vinden strøk over dem. Nå og da drysset snø ned fra grenen rundt dem. Skogen hadde sine lyder. Embrek ble stiv av å stå stille, de beveget seg ikke mer. Kunne ikke ta sjansen på at de ble sett. Hva om utpresseren ikke kom denne natten?