Ellen Mari Thelle

Kan meningen med et menneskes liv forandres etter dets død?I Blindernveien 4 møter vi Agnes og Bernard, som vi først møtte i Bernard banker på, som blir kjærester sent i livet. Man kunne nesten sagt at det er enkelt for Bernard: det siste han gjorde var å elske Agnes. Hans følelser rakk ikke å bli utfordret av tidens utrettelige gang. Med Agnes er det annerledes. Hun må bære alt de var enda en stund.Blindernveien 4 er en roman om fortid og ettertid. Om hvordan man kan beskytte og ivareta et menneske som ikke lenger lever. Den handler om kjærlighet og overlevelse, og om hvilke måter vi bærer med oss det tapte på.

Sanger fra trær starter med en vake. Elises mor er død. Men det familie og venner snakker mest om i sorgens stund er Elise. De deler historier om det enestående og umistelige mennesket hun var. Like trengende og brysomt som vill og vakker. En roman hvor død følger død og skaper liv. En roman om hvor mye, eller lite, et annet menneske kan bety for sine omgivelser, og hvordan det, etter sin bortgang, forsvinner inn i dem.

Hvordan forholde seg til livet som en ruin? Når morens demens forverres og hun får behov for døgnkontinuerlig omsorg, forandrer Lines verden seg. Det som en gang var et solid eksistensielt reisverk, ligner stadig mer på en ruin hvor det livet hun og moren har levd, ligger i biter rundt henne. Hvordan skal hun klare å holde det samlet? Og samtidig bevare troen på mening og overskridelse i sitt eget og morens liv? Hva skjer med et liv som den levende ikke klarer å forholde seg til?Så vanskelig og så ufattelig enkelt er et rørende og opprørende forsøk på å bevare troen på kontinuitet og tilhørighet i forholdet mor og datter, foreldre og barn.

Agnes Brubak har levd et stille og introvert liv siden Bernard døde. Nesten ingen legger merke til henne. Helt til hun en dag besvimer i vaskekjelleren i blokka og må få hjelp av Simon Paulsen. I Paulsen i fjerde skriver Ellen Mari Thelle om de to kanskje største behovene i et menneske: behovet for nærhet og behovet for mening – samt at sterke og naturlige forbindelser finnes mellom liv som ved første øyekast kan virke veldig forskjellige.

Kjære alle sammen, Elise er død. Hun orket ikke mer og gjorde slutt på alt. Og det kom så overraskende på mange av oss. Hun var jo så glad mot slutten. Eller virket så glad. Hva var det som skjedde med henne? Eller kanskje med verden rundt? Fins det noe eller noen å skylde på? Fins det plutselig noe større, mer gjennomgripende, som vi kan ta med oss fra det livet Elise levde, nå som hun ikke lever det lenger? En slags essens? Hadde ikke det vært fint? Det er jo så stort, et menneskeliv, det er jo så uendelig stort. Likevel opplever vi, når vi begynner å snakke om det, at vi ikke kommer noen vei, ikke husker ordentlig, ikke vet, ikke klarer å holde på storheten i hver enkelt av oss. Hvorfor klarer vi ikke det? Hvor mye bedre ville ikke verden blitt om vi fra nå av klarte det? Vi begynner med Elise. Hilsen oss

Tildelt Ungdommens kritikerpris 2018– Døde den nå? hvisker jeg.Jeg setter meg på huk.– Jeg tror den døde, svarer du og bøyer deg ned.Jeg legger avisen over, dytter litt på den.– Den er død.Jeg løfter opp fuglen, bærer den med meg bort til søppelrommet. Du kommer etter, holder opp døren for meg. Jeg kaster myrsnipa i en av de grå dunkene.– Trenger du en kaffe? spør jeg på vei ut.Bernard banker på er en roman om å håpe og vente. Om at det aldri er for sent. Og at det plutselig kan være det.

Halvparten meg, halvparten deg er en roman om å være mor, å bli en mor og å ha en mor. Det siste er obligatorisk, resten er frie valg. Det er også en roman om liv og død, fødsel og hverdag. Den tynne linja som skiller alt. Det plutselige. Og langsomme. Hukommelse. Liv som former liv. Det som blir borte.

Ingen ting her handler om ønsket om å være forfatter i møte med en hverdag som kanskje ikke tillater det. For hva trenger man for å skrive? Det er lett å si bare penn og papir. Men sånn er det ikke. Det vet vi. Vi trenger tid og penger. Og hva når man ikke har penger til å ta seg tid? Ingen ting her handler om det. Med tekster om å skrive og ikke skrive. Om å ligge våken på nettene og ville noe annet, om familielivet og morsrollen og hvorvidt det er mulig å være noe mer enn seg selv. Forfatteren deler hverdagsøyeblikk; minner, frokoster med barna, tanker om film, musikk og tekst. I små øyeblikk får vi innblikk i et helt liv, fortalt i en presis prosa som gjør godt å lese.

Hva er en familie om ikke fortellinger om familien? Hva er moren for barna sine, og hva er barna for moren, om ikke et alltid foranderlig, men likevel nøye bevart narrativ? Vi spør om vi husker ting som vi vet godt at vi husker. Slik at vi kan fortelle de samme historiene på nytt. Slik at vi kanskje kan få uttrykt hvor viktig de andre er for oss. Og hvor godt vi vil dem.I Husker dere? skriver Ellen Mari Thelle om en mor som skriver til sin mann og fire barn om alt hun husker, og spør: husker dere også? Hun skriver om stjerner og insektshotell. Om grantrær og trappetrinn og begravelser. Og mormor før hun begynte å glemme. I et kanskje fånyttes forsøk på å fange dette usynlige som vi liker å kalle tilhørighet. Eller kjærlighet. Eller mening. I en faretruende urolig, men også vakker verden.Husker dere? er en rørende roman om alt det vi bærer i oss som ikke veier noen ting, det vi er og det vi har sammen.