Ernst Håkon Jahr

Denne boka er den første større biografien om Andreas Faye (1802-1869), en av nybrottsmennene i det nye Norge etter 1814. Han var sokneprest og prost, lærer og rektor, historiker og lærebokforfatter, folkeminnesamler og kulturminneverner, han virka for moderne jordbruksmetoder og mot alkoholmisbruk, var ordfører og stortingsmann. Faye var den første som skrev ei norgeshistorie som gikk helt fram til 1814. Det gjorde han i sin aller første publikasjon (1831), ei bok med faglige kvaliteter som gjorde at han 29 år gammel blei innvalgt som medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Seinere kom Norges Historie i tre nye utgaver fram til 1856, blei oversatt til svensk (1842) og tysk (1851) og utgitt i USA i 1892. Læreboka Udtog af Norges Riges Historie for allmueskolen (1834 og seinere) bante veg for historie som eget fag i skolen. To år etter norgeshistoria gav Faye ut et nytt hovedverk, Norske Sagn (1833), som representerer starten på folkloristikken som vitenskap i Norge. Dette verket, med andre utgave 1844 (Norske Folke-Sagn, opptrykt 1948), har fram til nå inspirert ulike kunstnere - fra Welhaven, Ibsen og Th. Kittelsen til regissøren Bentein Baardson, filmskaperen Anja Breien og den amerikanske romanforfatteren Nathan Hill. Kittelsens oppfatning av nøkk, nisser og troll hadde han fra Fayes sagn, og kunstnerens verk om «Pesta» bygde direkte på Fayes sagn om Svartedauden. Mange av Fayes sagn er oversatt til tysk og engelsk, og en fullstendig italiensk oversettelse kom i 2014. Som bestyrer og førstelærer ved lærerseminaret i Holt bygde Faye på de fremste internasjonale pionerene innen pedagogisk teori og metode, og han gav sjøl ut et grunnleggende pedagogisk verk, Almuskolen (1853). Femti år etter 1814 blei Faye bedt av Selskabet for Norges Vel om å skrive ei jubileumsbok. Det blei et nytt hovedverk: Norge i 1814. Faye blei 1864 innvalgt som medlem av Videnskabsselskabet i Christiania (nå: Det Norske Videnskaps-Akademi) og utnevnt til Rid

2014 marks the 200th anniversary of the birth of the Norwegian nation following centuries of Danish rule. This book gives a comprehensive account of that entire 200-year period, and analyses how Norwegians defined, fought over, and developed their own independent Scandinavian language, differentiating it from Danish and Swedish, through language planning. The almost two centuries of Norwegian language planning and conflict encompassed an extraordinary sociolinguistic experiment which led to decades of intense linguistic struggle and which has had no parallel anywhere else in the world. This fascinating book-length case study provides students and scholars in sociolinguistics, historical linguistics, language planning and language policy with a richly detailed insight into the uniqueness of the Norwegian language development.

Det har lenge vore stor internasjonal interesse for norsk språkplanlegging og språkstrid etter 1814. Heilt frå Harvard-professoren Einar Haugen studerte språkstriden i Noreg, og utvikla forskingsfeltet språkplanlegging på 1960-talet, har nyare norsk språkpolitikk og språkutvikling hatt ein sentral posisjon i den internasjonale teoridiskusjonen innan språkplanlegging. Denne boka analyserer og drar linjer gjennom heile 200-årsperioden frå unionoppløysinga i 1814 til i dag. Det er eit godt høve til å gjera ein slik analyse no. Med reformene i 2005 for bokmål og i 2012 for nynorsk er vi nemleg tilbake til ein situasjon der dei to målformene blir normerte kvar for seg og utan omsyn til kvarandre – slik det var for landsmål (nynorsk) i 1901 og for riksmål (bokmål) i 1907, før samnorskpolitikken. I tida imellom reformene tidleg på 1900-talet og no – og før, på 1800-talet – ligg periodar med politisk unike språksosiale eksperiment, som det ikkje finst kjende parallellar til nokon stad i verda. Det er ikkje noko å undrast over at verda rundt oss er interessert i denne politikken, når ein ser resultatet i dag: To norske skriftmålsformer som kvar for seg har vide rammer for ulike ord og ordformer, og eit land med meir dialektbruk enn i noko anna europeisk land. Denne boka fortel korleis og kvifor Noreg er blitt eit slikt språkleg annleisland.

Høsten 2022 var en av landets ledende sjakklubber, Asker Schakklubb, 100 år. Dette er boka om klubbens historie fra starten i 1922 og fram til 2022, og den gir samtidig en omfattende beskrivelse av norsk sjakk i den samme tidsperioden. For første gang blir Oslomesterskapet individuelt og for lag fyldig beskrevet. Boka er delt i fire hovedkapitler: Starten (1922–1932), Albert Gustafssons formannsperiode (1933–1976), Gullalderen (1977–2011), Siste tiår – fram mot 100-årsjubileet (2012–2022). Mange av landets fremste spillere har vært medlemmer i Asker Schakklubb: Simen Agdestein, Berge Østenstad, Jøran Aulin-Jansson, Magnus Carlsen, Aryan Tari, Ingrid Dahl, Carl Fredrik Ekeberg, Jonathan Tisdall, Bruce Diesen, Bjarke Sahl, Nils Ragnar Grotnes, Sheila B. Stanford, Kjetil A. Lie, Espen Lie, Geir Sune Tallaksen Østmoe. Asker-tida til de sju førstnevnte blir omtalt i egne kapitler.

Det har lenge vore stor internasjonal interesse for norsk språkplanlegging og språkstrid etter 1814. Heilt frå Harvard-professoren Einar Haugen studerte språkstriden i Noreg, og utvikla forskingsfeltet språkplanlegging på 1960-talet, har nyare norsk språkpolitikk og språkutvikling hatt ein sentral posisjon i den internasjonale teoridiskusjonen innan språkplanlegging. Denne boka analyserer og drar linjer gjennom heile 200-årsperioden frå unionoppløysinga i 1814 til i dag. Det er eit godt høve til å gjera ein slik analyse no. Med reformene i 2005 for bokmål og i 2012 for nynorsk er vi nemleg tilbake til ein situasjon der dei to målformene blir normerte kvar for seg og utan omsyn til kvarandre - slik det var for landsmål (nynorsk) i 1901 og for riksmål (bokmål) i 1907, før samnorskpolitikken. I tida imellom reformene tidleg på 1900-talet og no - og før, på 1800-talet - ligg periodar med politisk unike språksosiale eksperiment, som det ikkje finst kjende parallellar til nokon stad i verda. Det er ikkje noko å undrast over at verda rundt oss er interessert i denne politikken, når ein ser resultatet i dag: To norske skriftmålsformer som kvar for seg har vide rammer for ulike ord og ordformer, og eit land med meir dialektbruk enn i noko anna europeisk land. Denne boka fortel korleis og kvifor Noreg er blitt eit slikt språkleg annleisland.

Denne boka er den første større biografien om den skolelæreren som gjennom hele siste halvdel av 1800-tallet ble ansett som det fremste forbildet og den ledende autoriteten for landets flere tusen lærere. Andreas Martinus Feragen (1818-1912) kom fra en fattig arbeiderfamilie i Trondheim og endte som .Skolemesternes konge" i Norge. Etter det som blei sagt, var det kong Oscar II som gav han den tittelen. Feragens biografi illustrerer hva utdanning gjennom 1800-tallets lærer.seminarer kunne bety for evnerike gutter i datidas Norge. Han gikk ut fra Holt seminar ved Tvedestrand 1843, og han skulle seinere som øvingslærer gjennom mer enn 30 år ved den samme institusjonen bli en avgjørende inspirator for kull etter kull av kommende lærere. Feragen var kirkesanger og lærer i Holt i nesten 66 år, totalt var han lærer i nærpå 70 år. Samtidig var han kirkesanger i Tvedestrand i over 40 år. Han stod i stillinga i Holt til han var 93, til rett før han døde i 1912.

Denne boka undersøkjer om og i kva grad ulike språkstrids.ideologiar frå 1800- og 1900-talet kjem fram i arbeida til utvalde norske språkhistorikarar. Dei rammene som norsk språkhistorieskriving på 1800- og 1900-talet heldt seg innanfor, blei definerte ikkje berre av språk.vitskapen, men også av språkstriden, som kom som eit resultat av 1814-frigjeringa frå Danmark saman med nasjonalromantisk filosofi og ideologi. Mykje av norsk språkhistorieskriving på 1800- og 1900-talet var tett knytt til språkstridsideologien i samtida. Ei sentral oppgåve som språkforskarane hadde etter 1814, var å skilja ut det som skulle gjelde for norsk språk og norsk språkutvikling, særleg i motsetnad til dansk, men òg til svensk. Boka tar for seg nokre sentrale språkhistorikarar og drøftar deira problemstillingar, teoriar og metodar for å sjå i kva monn dei var, eller ikkje var, språkstridsideologisk påverka. Forfattarane Ernst Håkon Jahr, Gudlaug Nedrelid og Marit Aamodt Nielsen er professorar i nordisk språkvitskap ved Uni.versitetet i Agder, Kristiansand, og har forska og publisert mykje om norsk språkhistorie og andre språkvitskaplege emne.

Boka handler om språkforskeren Clara Holst, pionérkvinne innenfor norsk akademia rundt 1900. Vi hører om oppvekst, filologiske studier, om da hun forsvarer sin doktorgradsavhandling i 1903. Til tross for at Holst underviser på universitetsnivå i USA, får hun kun tilbud om lavere grads undervisning i Norge. Dette nekter hun å godta, og på grunn av dette, er Holst, i følge forfatteren, blitt glemt og oversett i historien. Med oversikt over Clara Holst publikasjoner. Skrift nr. 5 fra et prosjekt under Norsk Ministerråds forskningsprogram "Norden og Europa". Har litteraturliste og personregister.

Boka inneheld fjorten artiklar med emne frå nyare norsk språkhistorie. Artiklane, som er skrivne mellom 1974 og 1991, tar for seg sentrale problem og område i språkhistoria etter 1814: Ivar Aasen og Knud Knudsen, jamstillingsvedtaket i 1885, dialektbruk i skolen etter 1878, nynorsk normaltalemål, rørsla Østlandsk reisning, Stortinget og språkplanlegginga, samnorskpolitikken, Arbeiderpartiet og språkstriden, Halvdan Koht og Didrik Astrup Seips rolle i språkstriden. Ein artikkel behandlar pidginspråket russenorsk.

Boken er et festskrift ved anledning Ernst Håkon Jahrs 60-årsmarkering. Innholdet er Jahrs egen språkvitenskaplige innsats, og er et representativt utvalg av hans språkfaglige publikasjoner og presenterer hans biografi. Har tabula gratulatoria.