Hélène Berr

"At once the diary of a young Jewish girl under the German Occupation of Paris, a work of exceptional literary quality, and a powerful historical document" SIMONE VEILFrom April 1942 to February 1944, Hélène Berr, a recent graduate of the Sorbonne, kept a journal that is both an intensely moving, intimate, harrowing, appalling document and a text of astonishing literary maturity. With her friends and family, she plays the violin and she seeks refuge from the everyday in what she calls the "selfish magic" of English literature and poetry. But this is Paris under the occupation and her family is Jewish. "There are some books that are great, not because their writers were born for literary success, but because circumstances force upon them the writing of a truly great book. Such a one is Hélène Berr's Journal" CARMEN CALLIL Eventually, there comes the time when all Jews are required to wear a yellow star. She tries to remain calm and rational, keeping to what routine she can: studying, reading, enjoying the beauty of Paris. Yet always there is fear for the future, and eventually, in March 1944, Hélène and her family are arrested, taken to Drancy Transit Camp and soon sent to Auschwitz. She was - as was later discovered - transferred from Auschwitz to the camp of Bergen Belsen towards the end of October. She caught typhus and was killed by a female guard, just five days before the liberation of the camp. The last words in the journal she had left behind in Paris were "Horror! Horror! Horror!", a hideous and poignant echo of her English studies.Hélène Berr's story is almost too painful to read, foreshadowing horror as it does amidst an enviable appetite for life, for beauty, for literature, for all that lasts.Translated from the French by David Bellos

Paris er okkupert. Hélène Berr er 21 år gammel, jøde og studerer engelsk ved Sorbonne. "Jeg kjenner at en lang og mørk vei venter meg", skrev hun i dagboken sin fra de to årene, 1942-1944. Hélène Berr skrev dagbok til kjæresten, Jean Morawiecki, som hadde sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen og gått i dekning. Han overlevde krigen og bevarte Hélènes dagbok, for seg selv, i over 60 år. Denne gripende beretningen har flere likheter med Anne Franks dagbok. Hélène Berrs skjebne har også flere berøringspunkter med Irène Némirovsky selvbiografiske roman, Storm i juni. I tillegg er dette en usedvanlig velskrevet tekst, som har fått flere til å tenke at også Berr ville ha blitt forfatter. "Denne dagboken har to deler, det oppdager jeg når jeg leser begynnelsen om igjen. Det er den delen jeg skriver av plikt, for å ta vare på minnene om det som må fortelles, og så er det den delen som er skrevet for Jean, for meg og ham. Det er en lykke å tenke på at hvis jeg blir tatt, tar Andrée vare på alle disse sidene, på noe av meg, det mest verdifulle. Nå bryr jeg meg nemlig ikke lenger om noe annet materielt: Det som må reddes, er dens sjel og hukommelse. Jeg tenker på at Jean kanskje kommer til å lese disse sidene. Men jeg vil ikke at de skal være slik som Keats' hånd. Jeg kommer tilbake skjønner du, jeg kommer tilbake, Jean. Når jeg tenker at den konvolutten jeg legger disse sidene i, bare skal åpnes av Jean, dersom den nå blir åpnet, og i de korte øyeblikkene da jeg er klar over hva jeg skriver her, da er det en bølge som skyller over meg: Jeg skulle så gjerne skrive ned alt om ham som har hopet seg opp i meg gjennom mange måneder. Men jeg skjønner det nesten ikke - jeg skal forsøke å gripe det nøyaktige øyeblikket da det skjer." Torsdag kveld, 28. oktober, 1943.