Kari Martinsen

Fenomenologi – å leve, samtale og skrive ut mot det gåtefulle i tilværelsen. Tilværelsen er fylt med inntrykk. Den sødmefylte smaken av en drue, lyden av regndråper på frontruten på bilen og forelskelsens kilende lystfølelse. Alt dette – og mye mer – hører livet til. Det kan fornemmes rikt og gåtefullt – men aldri beskrives uttømmende . I denne boken skriver erfarne fenomenologiske forfattere om fenomenologi gjennom å eksemplifisere og drøfte hva det er som kjennetegner fenomenologiske tekster som vender seg mot det gåtefulle i tilværelsen. Boken viser til tre fenomenologiske ledestjerner, nemlig erfaring, fenomen og gåte. Disse ledestjernene forankres i fenomenologisk filosofi, og det vises hvordan ledestjernene fører til ulike spørre- og skriveretninger. Boken henvender seg til master-, kandidat- og ph.d.-studenter som ønsker å skrive fenomenologiske tekster. Den henvender seg også til forskere og undervisere på universiteter og høgskoler med interesse for fenomenologi.

Langsomme pulsslag består av utvalgte artikler skrevet av Kari Martinsen mellom 2000 og 2020. Noen av tekstene er nyskrevet og ikke tidligere publisert. Utvalget er foretatt ut fra at kapitlene skal være forståelige og ha relevans for praktisk sykepleie, samtidig som de kan være noe å strekke seg mot. Boken behandler utfordringer og dilemmaer som sykepleierne møter i sin hverdag, og tekstene søker å være sansenære og samfunnskritiske på én gang. Martinsen viser til sykepleiere som gjør motstand og utøver sykepleie på tross, der effektivitet møtes med varsomme, pleiende hender. I boken diskuteres det særlig med den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrups fenomenologi og etikk, i vekselvirkning med inntrykksmettede fortellinger. Forfatterens egen reise med Løgstrups forfatterskap over mange år viser til to vendinger i egen tenkning: en etisk vending der det legges mer vekt på det mennesket mottar, «noe mere» som kommer til det utenfra og som er bærende i våre liv, og en språklig-poetisk vending mot et varsomt, sansende og lyttende språk. I det siste og nyskrevne kapitlet om håpet er disse vendinger tydelige, et håp som springer ut av alt levende, også i de stunder hvor vi ikke kan få øye på det, og det krever et sansenært språk. Som en motvekt mot tidsakselerasjonen og tempoet i helsevesenets rom fremheves langsomheten og hva den betyr i det faglige skjønnet til tross for travelheten. Kapitlene er i høy grad relevante for praktisk sykepleie, studenter på alle nivåer i helsefagutdanningene, forskere og andre med interesse for Martinsens forfatterskap. Det oppfordres til å lese boken langsomt, med gode pauser. Kari Martinsen er sykepleier og filosof. Hun har utgitt et titalls bøker og mangfoldige artikler om omsorg, etikk, fenomenologi og sosialhistorie. Hun er en ettertraktet foredragsholder særlig i Norge og Danmark.

Ordet hellig kan bringe sinnene i kok fordi det ofte forbindes med religiøs praksis, og ofte knyttet til bestemte og fastlåste praksiser av det. Ordet hellig kan også gi en følelse av forlegenhet. Det er likevel verd å stille motspørsmålet: Vil vi leve i en kultur og med et helsevesen der intet er hellig og alt kan reduseres til sosiale konstruksjoner? Er det verd å overveie om det ikke i møtet med et annet sårbart menneske, og også i forholdet til naturen, kan være noe hellig i betydningen ikke- menneskeskapt? Noe som kaller på ærbødighet, respekt, omtanke og omsorg, slik at mennesket pasienten, den pårørende, sykepleieren ikke reduseres til små tannhjul i et helsevesen preget av hektisk travelhet? Vil ikke et samfunn og et helsevesen der intet er hellig, være skamløst? Boken handler om disse spørsmålene. Den tar opp til kritisk drøfting hva som kan forstås med det hellige, og hvordan erfaringer av det hellige kan finne sted i et travelt sykehusrom og rundt sengen, fortalt i ettertid. Med skjønnlitterære og praksisnære eksempler vises at erfaringer av det hellige lar seg utlegge, beskrives og analyseres rent fenomenologisk. Dermed er det hellige «tilgjengelig» for alle mennesker uansett tro eller livsholdning. Det diskuteres med tenkere som den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrup, den franske filosofen og samfunnstenkeren Michel Foucault og den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Selv om eksemplene er hentet fra sykepleien, vil spørsmålene og drøftelsene av dem være gjenkjennelige for flere helseprofesjoner og pårørende. Boken egner seg også til å benyttes i diskusjoner om etikk både i en utdanningssammenheng og i praktisk arbeid. Det er en bok som kaller på langsom lesning. Kari Martinsen er professor emerita ved Universitetet i Tromsø, studiested Harstad, og ved VID vitenskapelige høgskole i Bergen. Hun har skrevet et titalls bøker og mangfoldige artikler, og er en ettertraktet foredragsholder i Norge og spesielt i Danmark.

At se og at indse tematiserer begrebet evidens – et begreb, som er nært forbundet med at vide. Evidens handler om, hvorvidt noget er gyldigt, og om det er til at stole på. Begrundelserne for dette må formuleres med ord. Derfor er de sproglige udtryk vigtige. Alt kan ikke siges i et formålsrationelt og teknisk sprog. Bogen henvender sig til alle inden for sygeplejen, men også bredt til de sundheds- og socialvidenskabelige fag, hvor evidensspørgsmålet spiller en fremtrædende rolle. Forfatterne spørger, hvorfor evidensbegrebet i dag er blevet så snævert, at det primært anvendes inden for de naturvidenskabelige traditioner og især synes at være begrænset til medicinsk evidens. Som modstykke præsenterer bogen en mangfoldig evidensbasering, som er forankret i den humanvidenskabelige tradition.

Med sine inngående studier av den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrups tenkning, og på bakgrunn av en dyp fortrolighet med den europeiske fenomenologiske tradisjonen som Løgstrup står i, har sykepleieren og filosofen Kari Martinsen gjennom årene «tenkt med» Løgstrup inn i sykepleien på en original og ytterst selvstendig måte. Boken handler om en ofte oversett eller forbigått del av Løgstrups tenkning: hans filosofi om sansningen. Boken belyser hvordan etikk kan leses i lys av sansningen som en vekselvirkende bevegelse mellom spontanitet og ettertanke. Med eksempler fra sykepleiernes praksis viser Martinsen hvordan Løgstrups tenkning kan inspirere til og omsettes i en «anvendt etikk», samtidig som hun med eksemplene viser at nettopp sykepleiepraksis kan opplyse den etisk-filosofiske tenkning. Det er med andre ord en vekselvirkning mellom Løgstrups tenkning og sykepleiens praksisfelt som gjensidig belyser hverandre. Travelhet og tid, skam og skamløshet, skyld og omsorgsansvar, undring og kunnskap er blant eksemplene som tas opp. Den danske sykehuspresten Tom Andersen Kjær har bidratt med et kapittel til slutt i boken om Løgstrup og samtalens kunst i sykepleien.

'Løgstrup & sygeplejen' tager udgangspunkt i K.E Løgstrups filosofi og viser, hvordan den kan inspirere i arbejdet med syge og døende mennesker. De grundlæggende tanker i Løgstrups hovedværk, Den etiske fordring, gennemgås og sættes i relation til en række udfordringer og dilemmaer, som sygeplejersken står i, blandt andet omsorg, ansvar, sansning og den konflikt mellem travlhed og nærvær, som mange professionelle i sundhedsvæsnet oplever i deres daglige arbejde.Bogen er professionsorienteret og henvender sig til sygeplejersker i klinikken, studerende, undervisere og forskere, samt desuden læger og medicinstuderende.

Bogen behandler tre hovedtemaer: historiens og kaldets genkomst i sygeplejen, etik og fagligt skøn og kvindeforskningen. Disse temaer bindes sammen gennem to ord som går som en rød tråd gennem artiklerne: øjet og kaldet. I bogen bliver forskellige kaldsforståelser diskuteret ud fra flere spørgsmål: Hvad kalder i kaldet? Hvad er magten i kaldet? Kan man sige, at kaldet menneskeligt forstået er en optagethed af livet, en fordring om at værne om livet? Og kan man da tale om øjets kald? Bemærk at denne udgave er en paperback, der ikke i øvrigt adskiller sig fra 1.udgaven.

Kari Martinsen og Katie Eriksson diskuterer i Å se og å innse hvordan det kan ha seg at begrepet evidens i dag er blitt snevret inn til å bli benyttet bare innenfor naturvitenskapenes tradisjoner. Evidens betyr opprinnelig å se og å innse, og det er nært forbundet med å vite. Evidens har å gjøre med at noe er gyldig, at det er til å stole på, og grunnene for det må kles i ord. Derfor er språkuttrykkene viktige. Alt kan ikke sies i et formålsrasjonelt og teknisk språk. Forfatterne løfter frem en mangfoldig evidensbasering som er forankret i den humanvitenskapelige tradisjonen. I denne tradisjonen har evidens klang av urgamle verdier som kjærlighet og barmhjertighet. Det har å gjøre med det som er sant, godt, skjønt og evig, og med fenomener som glede, håp, sårbarhet, smerte, lidelse, sorg og skam. Disse verdiene og fenomenene kan gjøres gyldige ved hjelp av vitnesbyrdet, fortellingen og beskrivelsen. Boka er en fortsettelse av offentlige samtaler – eller dialoger – som forfattere har ført seg imellom de siste 20 årene i ulike fora i de nordiske landene. Eriksson og Martinsen innleder med hva de forstår med en samtale, og legger vekt på at samtalen bygger bro over til den andre.

Boken behandler tre hovedtemaer: historiens og kallets gjenkomst i sykepleien, etikk og faglig skjønn og kvinneforskningen. Disse temaene bindes sammen med to ord som går som en rød tråd gjennom artiklene: øyet og kallet. Det er to ord som historisk har vært knyttet til flere profesjoners selvforståelse og arbeid. Øyet formidler både medmenneskelighet og fagkunnskap. Det er mange måter å se og bli sett på, og dette blir drøftet i boken. Kall er heller ikke noe entydig begrep. Det synes å være forbundet med mange negative ord og settes ofte opp som motsetning til lønnsarbeid og profesjonalitet. Men det er tendenser i tiden som på en positiv måte vil gjenopplive elementer i den gamle kallstanken. I boken blir ulike kallsforståelser «vendt» ut fra flere spørsmål: Hva kaller i kallet? Hva er makten i kallet? Kan en si at kallet menneskelig forstått er en opptatthet av livet – en fordring om å akte livet, ta vare på det? Og kan en da snakke om øyets kall? Boken består av fire artikler. De henvender seg til den interesserte leser som vil lese langsomt, kritisk og åpent. Det gis innspill til tolkning av en lærebok skrevet av en av Norges klassiske sykepleietenkere Rikke Nissen. Det tenkes med filosofer som Løgstrup, Weber, Kierkegaard og Foucault inn i sykepleiens felt. Kari Martinsen er utdannet sykepleier med spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie og er dr.philos. Hun har i lengre tid vært ansatt blant annet ved Universitetet i Bergen og ved Danmarks sygeplejerskehøjskole ved Aarhus Universitet. For tiden er hun deltidsansatt ved Høgskolen for Diakoni og sykepleie i Oslo. Martinsen er også forfatter av flere bøker.

Kari Martinsen reiser i Samtalen, skjønnet og evidensen en viktig og spennende debatt om saklighet, skjønn, språk og evidens. Boka problematiserer hvordan omsorgsyrkene legger vekt på vitenskapens betydning i møtet med mennesker i ulike livssituasjoner. Kari Martinsen mener at fagsamtalen har sitt fundament i hverdagssamtalen, og hun belyser den vanlige hverdagssamtalen gjennom tanker fra filosofene Hans Skjervheim, Søren Kierkegaard og Knud Ejler Løgstrup. Fortelling og skjønn er andre sentrale språkuttrykk i boka, og disse blir utdypet ut fra tekster av m.a. Jakob Knudsen og Paul Ricoeur. Martinsen legger vekt på en verdensanskuelse hvor relasjoner og avhengighet er fundamentalt og hvor fellesskapet settes i sentrum. Evidensbasert sykepleie er et begrep som er mer eller mindre innarbeidet i dagens sykepleie, og Martinsen utdyper dens begrensninger og muligheter: «Den evidensbaserte medisin blir teknikk og anvendelse av manualer der en overser og overhører de eksistensielle spørsmål om angst, smerte, lengsel og håp.»

Er sykepleien på vei bort fra sykesenga? Blir omsorgen for de syke borte i en høyt teknisk utviklet pleie og behandling? Er sykepleierne blitt administratorer og forskere som må overlate den utøvende pleie og omsorg til andre yrkesgrupper? Boka tar opp utviklingen fra tidligere tiders "gangkoner" til dagens sykehusadministratorer, sykepleiesjefer og sykepleieforskere. Med nyskrevet og provoserende tilbakeblikk over tiåret som har gått.

Boken består av tre foredrag som Kari Martinsen har brukt som innledninger til dialoger med sykepleieforskeren Karie Eriksson i tidsrommet 1994-?1995. Temaene for dialogene er forholdet mellom filosofi (metafysikk) og vitenskap og deres forhold til den praktiske sykepleien. Forholdet mellom kropp og ånd og ulike språklige uttrykksformer i sykepleien behandles også. Temaene belyses ut fra den danske teolog og filosof K.E. Løgstrups skapelsesfenomenologi.

Dette er en samling av nyskrevne og tidligere publiserte artikler som alle handler om begrepet omsorg. Boken gir en grundig analyse av omsorgsbegrepet, de verdier omsorg er bygget på, omsorg som yrkeskompetanse, omsorg i helsepolitisk sammenheng og omsorg som kvalitativt grunnlag for yrker og utdanning. Med litteraturliste.

En diskussion af den betydning omsorgsfagene tillægger videnskaben i mødet med mennesker i forskellige livssituationer

Hva skjer med mennesket når det ikke blir sett – lyttende, mottakende, med vennlige øyne? Og hva skjer med sykepleieren når tiden løper, omsorgen strammes inn og resonansen mellom mennesker tynnes ut? I Lengsel etter resonans inviterer Kari Martinsen leseren inn i helsevesenets rom – både de støyende, tidsakselererte gangrommene og de langsomme, livsmettede pleierommene. Gjennom to fortellinger, filosofiske refleksjoner og poetiske vandringer undersøker Martinsen hvordan mennesker kan nå hverandre i disse rom, midt i travelhet, sårbarhet og ukontrollerbarhet. En påminnelse om at det meste- og mest betydningsfulle er utenfor vår kontroll. At det finns godhet i livet som kommer til oss utenfra og vil oss vel. Med Hartmut Rosas tenkning om resonans, Løgstrups filosofi om sansning og Foucaults «andre rom» som samtalepartnere, folder Martinsen ut fantasien som en livgivende, overskridende kraft: et sted hvor tynne striper av lys kan skimtes selv i ødslige rom. Dette er et essay om berørthet, mulighetsrom, stillheter og de klangene som bærer menneskelivet. En dypt menneskelig og poetisk bok for alle som arbeider med omsorg – eller som søker å forstå hva det betyr å være et menneske blant andre.