Per Lorentzen

Å være foreldre er i vår tid blitt viklet inn i et kvasipsykologisk, vitenskapelig og profesjonalisert språk. Foreldre møter en strøm av selvhjelpsbøker, kurstilbud, nettsteder, apper og blogger som viser til å kjenne de beste metodene for å oppdra barn - gjerne omtalt som de mest «virksomme», «effektive» eller «optimale» foreldrestilene. I denne boken drøfter psykolog Per Lorentzen hvordan det er å være foreldre i dag, i larmen av informasjon og råd om barns behov og i mylderet av sprikende idealer for hva som gjør foreldre gode. Skaper forventningene og idealene usikre og passive foreldre heller enn trygge og kreative? Er det andre måter å se på foreldreskapet enn som et middel for å oppnå bestemte mål?Å være foreldre - beleiret av eksperter er både en kritikk av synet på det å være foreldre som kommer fra kommersielle og offentlige faginstanser i Norge og Vesten i dag, samt en argumentasjon for en alternativ måte å se på foreldreskapet. Forfatterens standpunkt er at det å være foreldre er å utforske etikk, verdier og holdninger sammen med barnet i et førstepersonsperspektiv - fremfor å anvende bestemte metoder og teknikker, og å se barnet gjennom fagfolks øyne.Boken egner seg for fagpersoner og studenter som har med barn å gjøre - barnehagelærere, lærere, helsefagpersonell, barnevernspedagoger, men også for foreldre som er opptatt av å forstå foreldrerollen.

Den psykoanalytiske teorien om mentalisering har fått solid fotfeste i barnevernet. Hvilken sammenheng er det mellom å kunne sette ord på samspillet med barnet, mentaliseringen og omsorgsferdigheter? Finnes det andre like relevante forståelsesmåter?Mentaliseringsteorien forklarer betydningen for god sosial fungering ved å ha evne til å se andre mennesker «innenfra», og å se seg selv slik andre gjør det, «utenfra». Hvordan foreldre mentaliserer og klarer å sette ord på barnets ulike mentale tilstander, er sentralt i vurderingen av deres omsorgsevne. Hvilken sammenheng er det mellom å kunne sette ord på samspillet med barnet, mentalisering og omsorgsferdigheter? Finnes det andre like relevante forståelsesmåter?I tillegg til å se kritisk på mentaliseringsteoriens menneskesyn og praktiseringen av den i barnevernet viser Per Lorentzen fram hva som kan være alternative forståelsesmåter. Han skriver om den opprinnelige forståelsen av begrepet empati i fenomenologien, og vektlegger teorier om sosial interaksjon og sosiale praksiser som grunnlaget for forståelse mellom mennesker. Lorentzen henviser blant annet til «kroppens filosof» Maurice Merleau-Ponty, Ludwig Wittgenstein og Martin Heidegger. Dette er en viktig bok for studenter som utdanner seg til å arbeide i barnevernet, spesielt barnevernspedagoger, sosionomer, jurister og psykologer. Men den er også skrevet for profesjoner i barnevernet og for beslutningstakere på alle nivåer.Per Lorentzen er psykolog og ansatt ved bachelorstudiet i barnevern, Institutt for sosialfag, OsloMet. Han har tidligere utgitt flere bøker om kommunikasjon med mennesker som har funksjonsnedsettelser og om ansvar og etikk i miljøarbeid.

Boka viser hvordan dagens kunnskap om barnehjernen er med på å prege og påvirke myndigheters og fagpersoners tenkning om beskyttelsen av barn. Den problematiserer hvordan hjerneforskning og nevrovitenskap brukes og misbrukes i faglitteratur beregnet for barnevernsfeltet. Forfatteren mener at mye av informasjonen om hjernen generelt og barnehjernen spesielt som formidles i faglitteraturen, har preg av å være myter, og anvendes ofte på selektive og overforenklete måter. Boka belyser at det bildet forskningslitteraturen gir av sammenhenger mellom ulike former for omsorgssvikt og eventuelle strukturelle og funksjonelle hjerneforandringer, er komplekst, sammensatt og nyansert. Funn og empiri spriker i flere retninger, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner. Forfatteren er også opptatt av hvordan søkelyset på barnehjernen fører til et nytt perspektiv på foreldre og foreldrerollen preget av risiko, hvor spørsmålet om omsorgspersoner har tilstrekkelige ferdigheter og kompetanser for å ivareta barnet kommer i forgrunnen. Diskursen om barnets hjerne påvirker politikeres og fagfolk tanker om hvorfor og når det er berettiget å gripe inn med tiltak i familier.

Hvordan kan fagpersoner drøfte og forstå etiske utfordringer i praksis? Hva vil det si å ta personlig ansvar for sine faglige beslutninger? Hvilken betydning har profesjonell nærhet for etisk handling, og hvorfor er det viktig for fagpersoner å stole på sin egen sunne fornuft og moralske sans i mellommenneskelige relasjoner? Dialogisk etikk og nærhetsetikk utgjør det teoretiske bakteppet, med utgangspunkt i tenkningen til Mikhail Bakhtin og Knud E. Løgstrup. Denne oppdaterte andreutgaven egner seg godt for bachelorstudenter i vernepleie, barnevernspedagogstudenter, studenter i sosialt arbeid og pedagogiske studier som spesialpedagogikk. Den anbefales også for yrkesaktive miljøarbeidere og miljøterapeuter.

Per Lorentzens utgangspunkt er at barn med funksjonsnedsettelser, sansevansker og kognitive mangler først og fremst er barn, og at de har de samme relasjonelle behovene som vanlige barn. Han utfordrer en tradisjonell forståelse der funksjonshemmede barns utviklingsbetingelser bare blir forstått utenfor vanlige og naturlige utviklingsforløp. Gjennomgangspersoner i boka er Agnes, som er en jente med omfattende sansevansker, og Nadia og Ingrida,de to lærere hennes. En rekke vignetter fra Agnes skolehverdag viser hvordan økt kommunikasjonskompetanse og språklighet vokser frem innenfor nære samspill mellom eleven og pedagogene. Det teoretiske grunnlaget henter forfatteren fra dialogisk kommunikasjonsteori, dynamisk utviklingspsykologi og nyere spedbarnsforskning. Boka er skrevet for studenter og profesjonelle som møter kommunikasjonssvake barn. Per Lorentzen er psykolog og ansatt ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for sosialfag, barnevernpedagogutdanningen. Han har tidligere publisert en rekke fagbøker om forutsetninger for kommunikasjon og språklighet hos barn og voksne med funksjonsnedsettelser.

Ansvar og etik i socialpædagogisk arbejde sætter fokus på, hvad det vil sige at tage ansvar for egen praksis i mødet med brugeren. Udgangspunktet er den enkelte socialpædagogs direkte møde med klienten og oplevelsen af, hvilket ansvar der ligger i mødet – både i forhold til borgeren, situationen her og nu og resten af personalegruppen. Faglighedens muligheder og begrænsninger ses i lyset af de vilkår for etisk handling, som selve mødet med borgeren giver. De forskellige kapitler tager afsæt i en konkret fortælling. Vi møder Katrine, som ikke vil stå op om morgenen, en personalegruppe, som har mistet modet i et hav af procedurer, og den reflekterede rebel Tommy, som nægter at lade sig reducere til systemets ’forlængede arm’, og som søger en anden relationel tilgang til beboeren. I dette spændingsfelt udspiller rollen som socialpædagog sig. Bogen henvender sig til pædagogstuderende og professionelle inden for det socialpædagogiske område herunder studerende på efteruddannelser og masteruddannelse i pædagogik og specialpædagogik.