Pia Pedersen

Kom i julestemning med nye julenoveller fra noen av våre mest folkekjære forfattere.Ta turen til Engeløya i Nord-Norge sammen med Trine Angelsen og kjenn duften av nystekte julekaker fra kjøkkenet i doktorgården. Dra til Sigrid Lundes Sæterdalen og bli med på en barnefødsel, og se hvordan stabeiser og grinebitere kommer i julestemning hos Pia Pedersen. Finn ut hvordan en juleengel blir et symbol på forsoning i Jane Mysens historie og hva Ellinor Rafaelsen mener med «julårsaften». Gi ly til en forkommen vandringsmann på Rørosvidda sammen med Annikki Øvergård, se hva som kan skje når man blir med Anne Marie Meyer hjem til jul og åpner julehjertet sitt og les om skrønemakeren som får smake sin egen medisin i Torill Karina Børnes’ novelle.Åtte koselige, fornøyelige, romantiske og dramatiske historier du kan hygge deg med i adventstiden.

Til Lovises store skrekk kunngjør Amund forlovelsen deres, men så går det heldigvis mye bedre enn hun hadde fryktet. «Du hadde rett, det var helt rektig å nevne det nå. Faktisk var det …» Hun valgte å bruke Margrethes ord: «Litt romantisk.» Amund lo. «Romantisk? Det var andre toner.» «Ja. Denne gongen var det faktisk je som var tullete, såpass får je innrømme.» «Du verden!» Det glitret i øynene hans, og Lovise lo. «Je er så glad i deg, Amund, og det er noe je må spørre deg om, noe som vil bety all verden for meg hvis det går i orden.»

Når Sverre Sandvik oppdager Olaug og Petra på eiendommen sin, blir han rasende.«Vi har itte gjort noe gæli!» klynket Petra. «Det er … Det er De som har fanga rever og bevere!»Olaug ville rope ut at Petra måtte slutte å snakke, men hun hadde mer enn nok med å prøve å holde seg på bena. Sverre økte tempoet, og da snublet hun igjen. Det ilte til i armen og skulderen da han rykket henne opp på plass. «Gå ordentlig!» freste han.Olaug hikstet. Som om hun ikke prøvde å gå ordentlig! Hun prøvde alltid å gå ordentlig.

Herr Olafsen får Lovise fengslet, og Lovises eneste håp er at Amund skal redde henne. Amund trakk seg langsomt tilbake. Da de varme hendene hans forsvant fra ryggen hennes og ut gjennom sprinklene, var det som om hennes siste rest av håp fulgte med. Hjertet bare sank og sank mens hun stirret inn i de fortvilte øynene hans. Ikke engang Amund hadde klart å få betjenten til å skifte mening. Da var det ingen som kunne klare det. Hun kom til å bli her for alltid.

Lovise klarer ikke helt å forstå alt hun har mistet, men ved gravstenen går virkeligheten opp for henne. Farmoren sa at man kunne finne igjen dem man hadde hatt kjær i hjertene sine, og at de levde videre der. Men nå skjønte Lovise at det ikke var menneskene i seg selv som gjorde det, det var bare minnene man satt igjen med etter dem. Når man hadde elsket et annet menneske, kunne man tenke seg til hva han eller hun ville ha ment og sagt, men det betydde jo ikke at de fortsatte å leve der inne. De var bare minner.

På Glomstad blir Lars stadig mer knyttet til lille Gunnar, og Petra er lykkelig med valpen sin, men på Nergården har Lovise mer å slite med. I et desperat forsøk på å roe ned Jettes evinnelige ryktespredning, forsøker hun å gjøre seg fortrolig med slarvekjerringa. «Du, Jette?» «Ja?» Kan du holde på en hemmelighet?» spurte Lovise og gikk etter den andre. Jette snudde den runde kroppen sin fortere enn man ville ha trodd var mulig. «Det er klart je kan det.» Øynene glitret, og tungespissen var igjen på tur over leppene.

Lars og Petra overraskes av Gudmund Solenga som desperat forsøker å true til seg brennevin. Petra hulket, og Gudmund så ut som om han hadde mistet aller siste rest av vett der han sto, med glasskåret mot halsen hennes. «Du skar få brennevin,» sa Lars hest. «Men da må du sleppe Petra.» «Je slepper itte før je får det!» skrek Gudmund tilbake. «Trur du je er dum? Og je skar ha mat, og je skar få komme inn i huset.» «Du skar få alt det der, men slepp Petra, sier je!» Lars prøvde å reise seg helt opp. «Itte rør deg!» skrek Gudmund. «Je stikker henne i halsen!»

Lovise har alltid ønsket å bli lærerinne, men Johan er på ingen måte støttende. «Du er viktig her òg, Lovise. Du har to unger som trenger deg, et hus som må holdes i orden, og … og je trenger deg, je òg.» Det ble helt stille. Lovise gnikket hardt på en flekk hun for lengst hadde fått bort. «Syns du itte at du har havna på rett plass her, da?» «Jo, Johan.» Hun snudde seg og så på ham gjennom sløret av tårer. «Det er klart je syns det. Men er det så feil å ønske å gjøre noe … mer i tillegg?» «Nei, det er vel itte det,» sa han, uten at det så ut som om han mente det.

Lovise tar med ungene ut og koser seg i hagen. Hun oppdager ei marihøne og lar den krype opp på fingeren. «Se her,» sa hun og viste den frem til Signe og Gunnar. «Oooo!» sa Signe, og begge bøyde seg beundrende mot det vesle krypet. «Fue?» spurte Gunnar. «Nei,» smilte Lovise. «Dette er ei marihøne.» Begge glodde. «Pøne?» kom det forvirret fra Signe. Lovise lo høyt. «Nei, marihøne, det er noe anna. Skar vi se om hu vil fly?» Begge så storøyd opp i ansiktet hennes. «Fy?»

Viktor tror Lovise er død og skal senke henne i myra. Men Lovise lever, og i siste øyeblikk gjør hun motstand. Grepet rundt ankelen hennes ble hardere. Lovise hulket. Hun tviholdt i stammen og prøvde desperat å trekke benet til seg. Det nyttet ikke. Nå kjente hun at han fikk tak i den andre ankelen hennes også. «Er dere fanden meg itte menneskelige, noen ta dere?» hylte Viktor bak henne. «Du skar dø! Hører du? Dø!»

Selv om Lars har gitt opp håpet om Margrethe, kan han ikke utstå Engebret. «Hva er det du trur du holder på med?» freste Engebret og dyttet til Lars. Lars tok tak i skjorten hans og så ham hardt inn i øynene. «Je trur itte je holder på med noe som helst.» «Du har itte noe med å klemme jinta mi!» «Det så da itte ut som hu hadde noe særlig lyst tel å klemme deg!»

Lovise tar med seg Inger gjennom skogen for å finne Hildur, men blir overrasket av uvær. De hadde ikke mer enn så vidt rukket å gjøre helomvending, før et kraftig lyn flerret himmelen. Samtidig buldret og smalt det rett over hodet på dem. Inger skrek til. Først trodde Lovise det var fordi hun var skremt, men så ble den andre stående tvekroket og holde seg til magen. «Hva er det?» kvekket Lovise, selv om svaret allerede rislet gjennom henne i all sin gru.

Da Lars endelig husker hvem han er, vil han hjem til Norge med Signe så fort som mulig. Men hvordan skal han betale for båtturen uten penger? Døren til pengeskapet gled sakte opp. På den øverste hyllen lå flere stabler med sedler. «Herre Jesus,» mumlet han og lot blikket gli videre til neste hylle. Synet av gjenstanden som lå der fikk varmen til å strømme fra topp til tå. Lars rettet blikket mot taket. Han hadde aldri vært spesielt troende, men fra dette øyeblikket av skulle han aldri mer tvile på høyere makter.

For å få noen ordentlige svar fra farmoren, griper Lovise tak i hendene hennes. Hildurs underleppe dirret, og med ett ble øynene fylt med tårer. «Åh!» kom det fra henne, før hun dro hendene til seg og tok seg til brystet. «Hva så du?» pep Lovise. Farmoren la hånden for munnen, men ikke raskt nok til å skjule bevegelsen om munnvikene. «Du smiler,» konkluderte Lovise fortumlet. «Hva i all verden var det du så?» Farmoren ristet febrilsk på hodet. «Itte noe! Je så itte noe som helst!»

I redsel for å bli sendt bort, rømmer Olaug. Idet Lovise, Amund og Johan finner henne, blir alle tatt av et snøras. Lovise klarer seg så vidt, men gleden blir kortvarig. Snart skimtet hun ansiktet hans under alt det hvite. Hun gravde frem nesen og munnen. Så de lukkede øynene. Det klemte hardt til rundt hjertet. Selv hadde hun åpnet øynene med det samme hun ble fri og hostet for å få vekk snøen i luftveiene. Han gjorde ingen av delene. Han bare lå der. Dørgende stille og nesten like hvit som snøen rundt ham.

Når Lovise minst venter det, dukker Viktor opp, og han drar henne rasende med seg. Lovise nølte et øyeblikk for lenge, og knivspissen boret seg hardt inn i ryggen hennes. Med et hikst snublet hun forover. Viktor grep tak i håret hennes og halte henne brutalt opp igjen før hun rakk å falle. Da klarte hun ikke lenger å holde å holde igjen gråten. Hun hulket høyt. «Ti still med deg!» freste han sint. «Nå gjør du som je sier!»

Mens Lovise tilbringer sommeren på setra med Margrethe, vokser magen hennes, og Viktor har et tilbud hun ikke kan si nei til. «Har du tenkt noe mer på det je spurte deg om?» «Ja,» svarte hun lavt. Han klemte litt hardere rundt henne. «Je kan passe på deg, veit du. På både deg og ungen.» «Ja,» sa hun igjen. Hun hørte at han svelget. «Ja? Er det det som er svaret ditt, eller svarer du bare på …» «Ja, det er det som er svaret mitt,» avbrøt hun ham. «Ja, je vil gifte meg med deg, Viktor.»

Lovise får følge da hun skal plukke blomster, men hun aner ingenting om hva som egentlig rører seg i hans hode ...Han kvalte et stønn og knep øynene hardt sammen. Han skulle få Lovise til å ule. Først måtte han bare sørge for at de ble gift, slik at han kunne å ta henne hver kveld. Hvis hun etter hvert sluttet å kjempe imot, visste han hva han kunne gjøre for få henne til å sprelle igjen. Stemmen hennes rev ham ut av fantasiene. «Skar du itte plukke blommer, du?» Han åpnet øynene. Jo visst skulle han plukke blomster.

Da Lovise spør om fortiden, får moren et illebefinnende, og faren blir så rasende at han avslører litt for mye. «Ludderet, ja! Det er itte vanskelig å se åkken du slekter på!» «Je slekter heller på et ludder enn deg!» freste hun tilbake. Faren gapte. Så snerret han høyt og langet ut mot henne. Det runget i ørene da hånden traff kinnet hennes. Lars slapp favnet med ved rett i gulvet. «Nei, nå får det fari meg vara nok!» sa han og kjørte knyttneven rett i synet på faren.

Lovise blir ikke klok på den den nye klokkeren. I det ene øyeblikket er han snill og høflig, men avisende og sur i det neste. Så får hun vite hvorfor. Amund trakk langsomt inn pusten. «Jeg er forlovet, med en pike fra Kristiania.» Det ble dørgende stille. Lovise fikk ikke frem et eneste ord. «Hun heter Inger,» forklarte han videre. Endelig klarte hun å si noe: «Jaha? Og hva får deg tel å tru at je ønsker å høre åkken denne forloveden din er?» Amund gapte forskrekket, men nå var det umulig å stanse: «Og hvis du er forlova, foreslår je at det fyste du gjør, er å slutte å kysse andre!»