Rune Karlsen

Formålet med denne boken er å analysere nyere norsk politisk historie fra et valg-­ og velgerperspektiv. Bokens to første deler tar for seg sentrale utviklingstrekk hos velgere og politiske institusjoner i Norge siden 1945, mens bokens tredje del beskriver noen utvalgte hendelser som har formet den politiske utviklingen.Del 1 kaster lys over norsk politisk historie fra et velgerperspektiv. Kapitlene tar for seg sentrale utviklingstrekk hos norske velgere langs seks dimensjoner: velgeres dagsorden, politiske holdninger, sosiale bakgrunn, tilknytning til partiene, valgdeltakelse og tillit til det politiske systemet. Del 2 tar for seg de politiske institusjonene som velgerne bemyndiger: Stortinget, regjeringen og partiene; samt institusjonene som utgjør rammen som de demokratiske valgene skjer innenfor: valgordningen og mediene. De to første delene av boken er forfattet av noen av de fremste norske forskerne på hvert av disse områdene.I del 3 fortelles ulike deler av norsk etterkrigshistorie av politikere som selv var en del av historien. Kapitlene er skrevet av Kjell Magne Bondevik, Kristin Clemet, Anne Enger, Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen, Rasmus Hansson og Tove Strand. Hvert av bidragene kaster nytt lys over og gir et personlig perspektiv på norsk politisk historie.Boken gir viktige og originale bidrag til å forstå utviklingen av vår nære politiske historie, og er egnet for studenter og skoleelever som søker en innføring i temaet. Den er også viktig for allment politisk interesserte så vel som forskere og andre fagpersoner.

This book examines whether parties’ ability to channel voter interests into political institutions has in fact declined in the wake of decline of party membership figures and the increase of state finance of parties. It first looks at relevant empirical studies to summarize what we already know. Second, it presents an in-depth study of Norwegian voters and parties, based on a number of voter, member and parliamentarian surveys conducted between 1990 and 2010. The existing literature is scarce and indecisive, whereas the Norwegian parties still seem to represent voters fairly well, despite the waning of mass parties. The party organizations—the members, activists, and representatives—continue to channel voter opinions into the Parliament. This book argues that the high and persistent policy congruence between voters and parties revealed might be related to party members and mid-level activists still resemble voters socially and politically to a large degree. At the same time, the party competition for votes is also still relatively efficient, and there appears to be some interaction in terms of what happens within party organizations and the stimuli offered by competing parties. Hence, this book challenges the “decline thesis”. It argues that parties can continue to represent, even “after the mass party”. At the same time, it suggests that the persistence of the formal representative structures and the closed candidate selection processes that you still find in Norway and elsewhere could make some parties somewhat more resistant to representative decline than others.