I fortellingen om arbeiderbevegelsens fremvekst har Carl Jeppesen stått i utkanten, slik han gjør på fotografiet fra fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. I virkeligheten var han en sentral aktør, først som sosialistisk agitator, deretter som leder for flere streiker i Kristiania og som formann i det nystiftede Arbeiderpartiet. Den danskfødte sigarmakeren gjorde en klassereise etter at han kom til Kristiania sammen med sin Hulda. De revolusjonære i partiet mislikte hans borgerlige vaner og manglende støtte i avholdssaken. Han var en mangfoldig og omstridt politiker. Da som nå, var det maktkamper innen den politiske arbeiderbevegelsen. Etter århundreskiftet stod maktkampen mellom sosialdemokratene og de revolusjonære, ledet av Martin Tranmæl. Et hovedpunkt i boken er Arbeiderpartiets landsmøte i 1918, da de revolusjonære overtok makten i partiet, mens Jeppesen og hans meningsfeller ble taperne. Men på lang sikt var det den sosialdemokratiske linjen som seiret.