Terje Thorsen

Det begynte som gamle menn på randen. Fire av dem. De skulle bare dø. Og Thorsen skulle portrettere dem som fire vanlige gubber. Gamle Ola Nordmann, liksom. Men òg som fire landshøvdinger. Hva heter dem igjen, sa Thorsen, de gamle Arbeiderpartigubbene? Gerhardsen, Bratteli, Lie. Og en til. Ikke for å si noe om hva vi er eller har vært, men for å si noe om hva vi ikke er lenger: kollektive, pålitelig, etterrettelig. Men så blei det noe anna etter hvert. Så blei det mer Thorsen enn gamle gubber. Det blei dikteren selv. Det blei brutalt biografisk poesi. Men ikke skriv det, sa Thorsen. Hva skal jeg skrive, da? Skriv hva du vil, men ikke det. Hva med: Ekstremt forgjengelig poesi? Ja, den er bra. Siste spatak? Ja. Seks fot under Torvund? Ja! Men hva betyr egentlig det? Det betyr at dette er siste gang, håper jeg, det betyr at dette er det første forsøket jeg gjør på å skrive den siste boka mi. Skjer det mer etter dette, blir det mot min vilje. THIS SQUID IS OUT OF INK.Derfor har jeg i enda større grad gått i dialog med døde venner og kolleger i disse diktene. Fordi: det fins ikke noe håp i det lavlitterære. I Norge i dag er jeg helt betydningsløs. Jeg skriver mer enn noen gang i et vakuum.Terje Thorsen er født i Fåberg i 1965 og bor i Oslo. Han debuterte med diktsamlingen Dikt fra ei nonne i 2009. Ned mot null er hans femte samling.

Mange har sett navnet K. Mustermann på en ringeklokke, men få vet hvem han eller hun er. K. Mustermann er det dummy-navnet firmaet Siedle setter på sine ringeklokker. Ofte blir navnet stående lenge, så det kan se ut som det bor mange K. Mustermann i en bygård. I denne boken fabulerer kunstneren Øivin Horvei om hvem Mustermann er. En postmann skal levere et brev til K. Mustermann. I brevet står det at Mustermann skal motta en gigantisk arv fra Amerika. Men når postmannen kommer fram til bygården, står det Mustermann på alle ringeklokkene - og han aner ikke hvem som skal ha brevet ... Horvei har laget 11 portretter av de som bor i bygården. Eivor Vindenes har skrevet rammefortellingen. Dette er en original og morsom bildebok for barn, men som like gjerne kan leses av voksne.

Terje Thorsens fjerde diktsamling handler om et par folk som ikke er helt gode. Frank og broren til Frank. Eller kanskje egentlig: den handler bare om mennesker som ikke er helt gode. Mennesker som har måttet finne sin egen vei i verden, utenfor loven og bortenfor idyller og velstand. Som alle sammen har den uønskedes ferdighter: god luktesans, knall hukommelse og endeløst raseri. Har du tråkka på dem en gang, tråkker du på dem for alltid. Det som styrer dem er innfallet, øyeblikket og ingenting annet. For det gjelder å ikke tenke for mye, sier disse dikta, ikke analysere bort den lille tida du har på kloden, men heller: ta balletak på livet og holde bilen på veien.

LHMR er Terje Thorsens tre første diktsamlinger – Dikt fra ei nonne (2009), Samtaler med en sauebonde (2010) og Lensmann fra ni til fem (2011) – i ett bind. Boka viser Thorsen som en moderne multitradisjonsbærer. Eller, om du vil: en hyperinspirert dikter. Flere har påvist en amerikansk åre i disse diktene, og selv om dét er korrekt, er det på ingen måte tilstrekkelig. I LHMR finner du også det fjerne Østen, det latinske Amerika og det hjemlige Skandinavia. Thorsen dynker språket sitt i alle verdens elver og vann, og vrir ut ikke bare sin egen stemme, men også sin egen geografi, sitt eget liv. Pocketutgaven inneholder et forord av Jan Erik Vold, samt to tidligere upubliserte bonusdikt.

Lensmann fra ni til fem er Terje Thorsens tredje diktsamling på like mange år. Samlinga har et tydelig univers, med en tilfeldig helt og massevis av tilfeldige skurker. Thorsen skriver ganske åpne og ganske lukkede dikt, som gir leseren følelsen av å være helt på innsida og langt på utsida. Thorsen vet også å vekte en samlings behov for koherens og hits på en fremragende måte. Her er dikt du kommer til å huske – og dikt du ikke vet at du går rundt og husker.