"Det var han som sa det, jeg husker ikke akkurat hvordan, hvilke ord han brukte, men det var han selv som sa det, da jeg kom hjem; han sa han trodde jeg hadde dratt. Jeg hadde vært i byen og hentet de nye brillene, på veien tilbake leverte jeg gjenvinningen og utenfor butikken traff jeg faren min, så jeg ble stående og prate med ham. Mens jeg var ute hadde et av barna bemerket at jeg hadde vært lenge borte, at hun ikke kunne skjønne det skulle ta så lang tid å hente noen briller. Jeg vet ikke om det var før eller etter hun sa det, at han tenkte det, men da jeg kom hjem fortalte han meg at han hadde tenkt at jeg kanskje hadde dratt. Han hadde tenkt at jeg kunne ha dratt for godt, eller for typ ti år, sa han, da han gjenfortalte hva han hadde tenkt. Men hvis jeg hadde kommet tilbake etter ti år hadde han vært sint, sa han, jeg husker ikke hvordan han sa det, hvilke ord han brukte, men han sa det." De er et par i midten av trettiårene med tre barn. De bor i et hus i en mindre by. Fortellingen utspiller seg over et knapt år, mens hun er hjemme med det yngste barnet. Egentlig liker hun det livet hun lever, men følelsen av at det likevel ikke er nok, oppleves kvelende. En dag hun kommer hjem, sier han at han trodde hun hadde reist fra ham og barna. Hun begynner å analysere situasjonen i lys av utsagnet hans. "Jeg bare" er en roman om parforholdet og småbarnsfasen, og om den uroen som kan oppstå mellom to som er hverandres nærmeste. Det er også en roman som kan leses som en lek med både sjangeren og samtidens selvforståelse.
