Bente Pedersen

Evgenij har reist til Finnmark med lodja, og denne gangen er Mikhail med om bord. Han er tretten år, og faren mener det er på tide at han får oppleve sjømannslivet – han er jo snart voksen. Dermed blir Raija alene hjemme, og med ektemann og sønn i vesterled går det som det må gå: Hun og Vasilij trekkes mot hverandre. Ikke én gang. Mange ganger. De kan ikke annet. Han smakte av salt. Han smakte Vasilij. Hennes vakre, ville, varme Vasilij. Kjærtegnene var forte. Var korte og heftige. Brå nytelse. De ville nå frem så fort. De ga hverandre ikke mye tid. Nytelsen var så sterk at den nesten gjorde vondt. Det var å synke så dypt inn i vanviddet. Det var dette, det var himmelen som de ikke hadde noen krav på. Det var alt, en stund.

Raija opplever stadig oftere at glimt fra fortiden kommer til henne i drømme. Hun kan ikke snakke med Evgenij om disse opplevelsene – han trekker seg unna, vil ikke snakke. Men Vasilij kan hun betro seg til. Han er der alltid for henne. Egentlig er det helt feil. Det er jo ektemannen som burde være hennes mest fortrolige. – Om du har vært forfulgt som heks, må du ha sittet i et fangehull. Kroppen din forteller om det, sa Vasilij. – Jeg var ikke sikker på om jeg trodde på det, sa Raija stille. – Jeg tror Evgenij vet noe om meg som han tier med. Vasilij kunne ikke si noe til trøst. – Er det mer? spurte han etter en stund. – Når skal du fortelle meg om det som virkelig plager deg, Raija?

Raija har reist fra Arkhangelsk til Velikij Ustjug for å finne Anastas, men offisielt er hun dratt for å kjøpe inn forskjellige kister og skrin som stedet er berømt for. Da hun kommer frem til den lille havnebyen ved elvebredden, tar hun inn på et vertshus. Og der møter hun en mann hun kjenner godt, og som i mange år har vært fascinert av henne. Avstanden til Arkhangelsk og at de bor under samme tak, gjør at Raija og Vasilij søker sammen – tett sammen. – Du smelter fra meg igjen, sa Vasilij med et lite smil. Raija kunne gjengjelde smilet. Det fylte henne med slik ro å møte blikket hans. Tankene hans var i slekt med hennes. Ordene hans lød som gamle venner. Hun kom til å forsvinne mellom hendene på ham. Men ikke ennå. Natten deres hadde akkurat begynt.

Tonia er alene hjemme med lille Olga etter at Oleg har dratt med den ene lodja til Finnmark for å bedrive handel. En kveld banker det på døren. Det er hennes store kjærlighet fra ungdommen – opprøreren Grigorij – som plutselig dukker opp. Han er ettersøkt, han er sterkt skadet. Og han trenger hjelp. Raija gikk helt bort til ham. Satte seg på kne på gulvet. – Du er såret. Kan jeg få se på skaden din? – Og du er villig til å gjøre det for meg? spurte Grigorij forbløffet. – Du vet at jeg er ettersøkt? – Jeg vet hva du er for Tonia. Og jeg er Tonias venn. Det er nok for meg.