Dorthe Erichsen

For Emma – en ungdomsskolelærer midt i trettiårene – tar livet en brå vending da Andreas, hennes samboer gjennom flere år, helt uventet gjør det slutt og flytter til USA. Dermed forsvinner også den framtiden hun hadde planlagt. Hva gjør hun nå?Emmas venninner – finansfruen Charlotte og tollbetjenten Mari – sender Emma på ferie til en leid hytte i Lillevik ved Sommerfjorden. Her skal hun jobbe i en jordbæråker, og også få tid til seg selv. Men det blir ikke helt den aleneferien Emma hadde sett for seg, siden hennes godhjertede, men dominerende mormor også blir med … Emma innser at hun må lære seg å sette grenser også overfor nærmeste familie.

De tre venninnene har opplevd mye av både vondt og godt i løpet av halvannet år. Nå er Unni fast bestemt på å skille seg fra Jarle, mens Liv og Bjørn nettopp har kjøpt hus sammen og snart skal gifte seg. Bibbi kan endelig vise fram sin elskede Leo i full offentlighet, og de er så smått i gang med å legge planer for framtiden – en framtid som begynner annerledes enn de hadde tenkt. Bibbi sendte Leo et granskende blikk. «Så du ... du føler ikke jeg har ødelagt livet ditt?» «Ødelagt livet mitt?» Leo klemte hånda hennes varsomt. «Det er ingen jeg heller vil ha barn med, enn deg. Et barn er en berikelse, ingen begrensning.» «Du får det til å høres så enkelt. Et barn er krevende, Leo.» «Selvfølgelig er det krevende, men vi står sammen i dette. Det må du aldri tvile på.»

Unnis drømmer om en heftig flørt med den kjekke flyveren går i tusen knas da hun oppdager at han har kone og barn. Bibbi, derimot, er lykkelig forelsket, og nå er også familien hennes i ferd med å akseptere at hun og Leo er et par. Liv og Bjørn er både forelsket og nyforlovet, men likevel er ikke alt problemfritt. Og hovedproblemet er familien til Bjørn – eller rettere sagt: stefaren hans. «Jeg er glad for at du deler disse vonde tingene med meg.» Liv betraktet ham medfølende. «Vi har snakket mye om min oppvekst, men jeg vet så lite om din.» «Det er ikke all verden å vite.» Bjørn la hånda på tenningsnøkkelen for å starte bilen, men så kom han på noe. «De hjemme vet ikke at du har arvet, og jeg vil helst at det forblir slik. Tante Ruth er enig med meg. Hvis Willy får greie på at du har penger, er det umulig å si hva han kan finne på.»

Unni tar for seg av det hovedstaden har å by på – på alle slags vis. Liv, på sin side, har hatt en tung tid. Heldigvis har hun Bjørn, som står fjellstøtt ved hennes side. Og så er det Bibbi: Leo skal komme på besøk på hytta og hilse på familien, og hun både gruer og gleder seg. Hvordan vil det gå? Og ikke minst: Vil de få litt tid bare for seg selv? «Jeg har lyst til å bære deg.» Leo huket seg ned, og Bibbi hoppet fnisende opp på ryggen hans. Han tok et solid grep rundt lårene hennes idet han vasset innover mot stranda. «Jeg gjør det mest fordi jeg kan kjenne på disse.» «Du er fæl.» Bibbi fniste lykkelig og kysset ham i nakken. «Hvis du fortsetter å kysse meg der, er jeg redd jeg blir enda fælere. Og akkurat hvor fæl, må jeg vente med å vise deg til en annen dag.»

Unni har fått et nytt liv etter at hun flyttet til Oslo og fikk jobb i kringkastingen. Det nye livet innebærer ikke bare en morsom jobb, men også spennende ting i fritiden. Faktisk så spennende at hun velger å holde det hemmelig – selv ikke Liv og Bibbi får vite hva Unni gjør når hun har fri. Unni skyndte seg å skyve stolen ut fra bordet, ville ikke at Johannes skulle spørre mer. For det med Peter var hennes hemmelighet. Hun var gift, men likevel flørtet hun med en annen mann i skjul. En fullblods løgner – det var det hun var i ferd med å bli, og hun likte ikke å være slik. Og det merkelige var at det ikke var Jarle hun hadde dårlig samvittighet for, men Johannes. Selv om han bare var en kamerat, føltes det som om det var ham hun bedro med Peter …

Bibbi og Leo drar til Tjøme for å ha en kjærlighetshelg på landstedet til Leos onkel. Helgen blir ikke helt som planlagt – det viser seg nemlig at Christian og en kamerat bor på nabohytta. Å dra på hyttetur er ikke aktuelt for Unni. Hun nyter forsommeren i Oslo, og ikke minst nyter hun oppmerksomheten hun får fra det annet kjønn. Bjørn og Liv er hemmelig forlovet, og hun burde vært verdens lykkeligste jente. Men hun bekymrer seg konstant for hvordan hun og moren skal komme seg ut av gjeldsknipen, og hva med morens søster som plutselig dukket opp? Hva er det egentlig hun vil? Tanten og moren var gått inn for kvelden. Og da Liv kom inn bakveien, hørte hun lave stemmer inne bak den lukkede stuedøra. Hun gikk mot stua, men stoppet brått da hun hørte tante Gjertruds stemme gjennom døra. Den var klar og tydelig, og ikke til å ta feil av. «Er det ikke på tide at du snart forteller Liv sannheten?»

Jarle kommer hjem på overraskelsesbesøk, men Unni makter ikke å glede seg over samværet med ektemannen slik hun burde. Bibbi og Leo er stormforelsket, men kan ikke vise seg sammen – Bibbis familie har ennå ikke tilgitt at hun hevet forlovelsen med Christian. Liv og Bjørn, derimot, er lykkelig gjenforent etter en tung tid. Det eneste problemet for dem er snerpete slektninger som ikke tillater at de overnatter sammen. Hva kan de gjøre med det? «Tante Ruth ville aldri tillate at du overnatter på mitt rom. Men akkurat det er enkelt å løse.» Bjørn smilte ertende til henne. «Hvilken strålende idé er det du har?» Liv så spørrende på ham. Bjørn tok hodet hennes mellom hendene og så henne dypt inn i øynene. «Jeg vet at dette ikke er verdens mest romantiske frieri, men kan vi ikke like gjerne gifte oss?»

Bibbi er stormforelsket – i feil mann. Hun må si ifra til Christian at bryllupet må avlyses, men hvordan skal hun få sagt det? Bjørn er arrestert. Liv er sikker på at det må være en misforståelse, men hvordan kan hun hjelpe ham når hun hverken får skrevet brev eller kommet på besøk i fengselet? Mens problemene tårner seg opp for Bibbi og Liv, er Unni svært fornøyd med sin nye tilværelse. Hun stortrives i Kringkastingens frisøravdeling og elsker alt hovedstaden har å by på – inkludert kinobesøk med en hyggelig kollega. Johannes gikk foran nedover trappen. Rågummisålene knirket mot linoleumsbelegget. Halvveis nede snudde han seg mot henne. «Denne gangen vil jeg spandere på deg. Ellers får du ikke bli med.» «Ja vel, da. Jeg gir meg.» Unni smilte, likte at han insisterte. «Da betaler jeg neste gang.» «Der gikk du i fella!» Johannes stoppet ved utgangsdøra i første etasje og gliste. «Nå har du lovt meg at det blir en neste gang også.»

Unni er sint og såret fordi Jarle ikke var trofast i forlovelsestiden. Hvordan skal det gå med ekteskapet deres nå? Bibbi, på sin side, er også skeptisk til ekteskapet – sitt fremtidige ekteskap med Christian. Årsaken til tvilen er av kjøtt og blod og heter Leo. Mens Unni og Bibbi strever på hver sin kant, er Liv i den syvende himmel: Hun og Bjørn er stormende forelsket, og det eneste de vil, er å være sammen – på alle slags vis. «Jeg vil ikke vente lenger,» sa Liv. «Kyss meg, da.» Leppene hans gled mykt fra munnen til kinnet. Stemmen ble hesere. «Hvordan kan jeg motstå deg når du er sånn?» «Du skal ikke motstå, Bjørn.» Hun lot tungespissen gli over halsgropen hans, hørte det lille gispet da han forsto at hun ikke hadde noe annet på seg enn den tynne underkjolen. Han tidde idet hun tok hånda hans og la den mot det ene brystet. «Jeg elsker deg, Bjørn,» hvisket hun ømt. «Og jeg vil at vi skal elske.»

Bibbis bror Carl-Henrik har uventet dukket opp med sin gravide forlovede. Italienske Maria er mørk og vakker, og de har flyktet til Norge for å unnslippe en tragisk skjebne ... Samtidig håper Unni at Jarle rekker hjem til jul, selv om det siste telegrammet var nedslående. Liv er fortvilet over morens renkespill når det gjelder Sverre, og lurer på hvordan hun kan få henne på andre tanker. Men moren er steil, og Liv blir ikke mindre bekymret av Bjørns advarsel. «En holden dame?» Liv måtte smile. «Mamma ser det ikke slik. For henne er huset bare et evig pengesluk, og hun tror Sverre er løsningen på alle hennes økonomiske problemer.» «Da må du be henne tro om igjen. Sverre er ikke løsningen på et eneste problem. Han skaper dem.»

Unni har mistet barnet hun ventet, i tillegg har hun fått en unevnelig sykdom. Og det verste av alt: Er det Jarle som har smittet henne? Leo har reist, og Bibbi kaster seg over studiene og bestemmer seg for å satse alt på Christian og deres felles framtid – slik det har vært meningen hele tiden. Det er lettere sagt enn gjort. «Når kjærligheten slår ned som et lyn, er det ikke mulig å skrubbe. Er det vel, Bibbi?» Faren blunket megetsigende til henne. «Eh …» Bibbi satte nesten en potetbit i vrangen. «Nå … nå vet ikke jeg så mye om det.» «Du som er forlovet, må jo vite hvordan det er å være forelsket,» lo faren. Bibbi visste inderlig godt hva det ville si å være forelsket, men det var ikke forloveden hun var forelsket i.

Bjørn har dårlig samvittighet overfor Liv fordi han holder ting skjult for henne, og bestemmer seg for å gjøre noe med det. Han vet at hun – akkurat som ham – skal på Roseballet, og tenker at det vil være en fin anledning til å finne tilbake til hverandre. Men håpet om å gjøre opp med Liv brister ettertrykkelig da tanten hans røper hva hun har sett. «Så du Liv og en mann på kirkegården?» Bjørn la fra seg det halvspiste kakestykket. Det smakte liksom ikke lenger. Tante Ruth snurpet leppene. «Ja, de satt på benken ved kapellet. Liv Lunde og en mann som må ha vært minst dobbelt så gammel som henne.» «Det kan ha vært et tilfeldig møte. Dessuten: Det å sitte på en benk sammen med noen er ikke det samme som å ha et forhold.» «Nei, selvfølgelig ikke,» sa tanten. «Men man pleier vel ikke å kysse dem man støter på helt tilfeldig?»

Christian er kjekk, har de beste fremtidsutsikter – og han elsker Bibbi høyt. Den eneste feilen med ham, er at han ikke får hjertet hennes til å slå fortere. Det er det nemlig en annen som gjør. Liv gjør alt for å glemme Fridtjof, og da er det godt å ha Bjørn. Hun liker ham bedre og bedre, og vil gjerne ha ham som venn. Og venner kan gjøre mye fint sammen – for eksempel dra på stranden og bade. Liv stoppet leende og ble stående i vannet og vente til Bjørn dukket opp igjen. «Du jukset!» «Noen knep må en mann få ha på lur. Ville ikke livet vært kjedelig ellers?» «Når ble du en sånn som driver med triks? Jeg trodde du bare var snill?» Bjørn ble alvorlig et øyeblikk. «Det er mye du ikke vet om meg, Liv.»

Liv trives i Bjørns selskap, men hjertet hennes banker for en annen. Hun takker likevel ja til å gå ut med Bjørn. De kan jo være venner, kan de ikke? Bibbi er frustrert. Hvorfor kan hun ikke slappe av og ha det fint sammen med Christian? Han er sporty, kjekk og omgjengelig, og de har alltid vært det perfekte par. Det eneste som er feil med Christian, er at han ikke er Leo. «Hv-va mener du?» stotret Bibbi. «Vi kan fortsatt stanse dette og være venner.» Leo tok hånda vekk, begynte å stemme gitaren. «Du er forlovet, det må du ikke glemme.» «Mm.» Bibbis følelser var et eneste kaos. Hun hørte hva han sa, men hun klarte ikke å formulere et fornuftig svar.

Det er sankthansaften og stemningen er høy på bålplassen. Liv prøver å hygge seg, men det er umulig. Hun har kjærlighetssorg og trenger sårt noen å snakke med. Det er bare det at Bibbi er oppslukt av en viss gitarspiller med rufsete hår, og Unni – nygift og lykkelig – skal få slippe å høre om utroskap og svik. Da er det bare én mulighet: Bjørn. Hun må betro seg til ham. Liv så opp på Bjørn. «Det jeg sier, blir mellom oss, ikke sant?» «Selvfølgelig,» sa han. «Jeg farer ikke med sladder.» Han hadde veldig lyst til å kysse henne, men det ville være en dårlig idé. I stedet trakk han henne nærmere og stålsatte seg for å høre hele den elendige historien om den motbydelige slasken som hadde vunnet Livs hjerte.

TJØME, SOMMEREN 1963 Popmusikken drønner ut av bilradioen, og lokale band spiller til dans på pensjonatene. Skjørtene stanser under knærne, og brylkrem er fortsatt på moten. Venninnene Liv, Bibbi og Unni har planer og drømmer for fremtiden, men noen ganger skal det bare et tilfeldig møte til før alt blir snudd på hodet ... Han snudde seg mot henne med et stort smil. De mørke, tette vippene fremhevet de gråblå øynene, som var forbausende lyse hos en så mørk mann. Eller var han egentlig så mørk? Siden håret var vått, var det vanskelig å si … Det suste for ørene, og strupen føltes tørr som pergament. Hun hadde akkurat sagt ja til å ta en vilt fremmed mann med i bilen. Hva var det hun drev med?

Tolleiv finner noen gamle papirer etter bestefaren og blir helt satt ut. Kan det virkelig være sant det bestefaren skriver? I så fall er det flere enn ham som vil få sitt livs overraskelse. Ingebjørg og Tolleiv er lykkelige for at de endelig fant fram til hverandre. Kjærligheten mellom dem er dyp og inderlig - og dirrende het ... Ingebjørg løsnet på blusen slik at han kom bedre til. «Som jeg har drømt om dette,» mumlet han. Leppene hans brant, og kroppen hennes skalv av berøringen. Hendene søkte mot skjorteknappene hans, inn mot brystkassen. «Jeg vil kjenne deg hud mot hud.» Han snappet etter pusten. «Ingebjørg, du ... er du sikker?» «Jeg har aldri vært sikrere på noe i hele mitt liv.» Dette er siste bok i serien Seterliv.

Ingebjørg innser at det er Tolleiv hun er forelsket i, at det er ham hun vil ha. Men hva hjelper det å drømme om at det skal bli de to? Han har jo kastet sine øyne på Annemor Gulhaugen. Alt ligger til rette for at det kan bli noe mellom Annemor og Tolleiv. Og jo da, Tolleiv synes Annemor er både søt og snill, men hun har én stor feil: Hun er ikke Ingebjørg. Ingebjørg sto helt rolig og så på ham med store øyne. Var det bare han som kjente dirringen i lufta mellom dem, eller gjorde hun det også? Han tenkte på de myke leppene som han hadde kysset for lenge, lenge siden ... Herregud, nå måtte han ta seg sammen, ikke bare stå der og glo som et annet rovdyr. Han rensket stemmen, syntes selv det hørtes som han breket. «Har du lyst til å ... å gå inn og danse?»

Det er tid for slåttefest, og Ingebjørg gleder seg til å tilbringe kvelden sammen med Gustav. Han er riktignok ingen god danser, men han er god til mye annet ... Ingebjørg og Ragnhild har fått brev fra Sunniva. Brevet inneholder oppsiktsvekkende nyheter fra lang tid tilbake - fra morens fortid. Men hvordan kan Sunniva kjenne til hennes historie? «Dere tror da vel ikke på det tullet Sunniva skriver?» Faren glodde på Ingebjørg. «Vi vet ikke hva vi skal tro. Og før du sier mer, har vi noe vi må vise deg.» Ingebjørg stakk armen ned i kista, søkte seg fram til den slitte lærposen som lå skjult nede på kistebunnen og tok den opp. Forsiktig løsnet hun lærsnoren og la den lille strikkelua i hånda til faren, og oppå den la hun tre små hårlokker: en rødgyllen, en hvitblond og en som var svart som kull.

Endelig er dagen kommet: Birgit og William skal gifte seg. Lille-Petra er opprømt og gleder seg til festen, mens William og Birgit gleder seg mest til bryllupsnatten ... Ingebjørg og Ragnhild er dratt på setra for sommeren. En dag dukker en viss person opp - en person Ingebjørg har tenkt mer på enn hun vil innrømme. «Kvinnebedårer? Hva vil nå det si?» Gustav fanget blikket hennes. «Kan du beskrive en kvinnebedårer for meg?» «Eh ...» Ingebjørg ble stum. Akkurat som deg, tenkte hun. «Nei, slikt ... slikt ser jeg bare.» «Hva hvis du ser feil?» Øynene hans boret seg inn i hennes, fikk det til å kile nedover ryggen. «Hva hvis den du ser, ikke er slik du tror?»