Frid Ingulstad

Betzy Kjelsberg er en av norsk kvinnebevegelses mest ruvende pionerer. Seksbarnsmor, stemmerettsforkjemper, venstrepolitiker, en av stifterne av Norsk Kvindesaksforening og Norges første kvinnelige fabrikkinspektør.Frid Ingulstads tegner et levende og nært portrett av en imponerende historisk skikkelse, som med denne boken får sin fortjente oppmerksomhet.

Hilda er hardt skadet etter ulykken, og når hun i tillegg får grufulle nyheter fra Dresden, knekker hun helt sammen. Rosalind ser mer av Leifs mørke sider, og hun forsøker å skjule sjalusien hun føler ovenfor hans tidligere kjæreste. Men kan hun stole på ham?Elise og Johan får oppleve dagen de har drømt om så lenge. Endelig er det fred!Oppover Maridalsveien sluttet flere og flere seg til toget, og nasjonalsangen ble sunget gang på gang. Folk heiet og lo, sang og jublet, gråt litt og lo igjen. Det var som om latteren boblet i halsen, aldri hadde Elise opplevd maken til jublende glede. Det føltes som om de ble båret på vinger, alt var som en berusende lykkefølelse, herlig, men uvirkelig.

Anna Katarina får seg enda en tysk kjæreste, noe som fører til uvennskap mellom Elise og Hilda. På Ringstad forsvinner Samuel, og en dag blir Sigurd tatt av nazistene. Midt i all elendigheten aner de likevel et håp når de allierte går i land i Frankrike og Kong Haakon taler til dem fra London.«Nå blir’e fred, Elise!» ropte Magda over hodene på alle de andre. Hun forsvant ut i bakrommet og kom tilbake med en diger papirpose full av nystekte boller.«Åssen visste du atte detta sku’ bli en dag å feire, ‘a, Magda?» spurte en.«Det følte jeg på stortåa før jeg sto opp i morges, og da skyndte jeg meg å lage bolledeig før den andre tåa sa no’ annet.»

Rosalind får overlevert noen gamle dagboksnotater som har tilhørt moren. Det er vondt å lese om Jensines siste uker, og hun søker trøst hos Elise.Under en eksplosjon blir Hilda skadet, men en ukjent redningsmann hjelper henne hjem. Hilda er rystet, men er takknemlig for at hun fremdeles er i live. Dessverre er det ikke alle i familien som har vært like heldige.Sent samme kveld dukket Hugo opp igjen. Han var blek og flakket med blikket da Elise møtte ham i døren.«Jeg er lei for det, mor.»Elise følte det som om hjertet stanset. Svimmelheten økte på, hun måtte støtte seg til dørkarmen.«Hvem?» hvisket hun langsomt.

Betzy Kjelsberg er en av norsk kvinnebevegelses mest ruvende pionerer. Seksbarnsmor, stemmerettsforkjemper, venstrepolitiker, en av stifterne av Norsk Kvindesaksforening og Norges første kvinnelige fabrikkinspektør.Frid Ingulstads tegner et levende og nært portrett av en imponerende historisk skikkelse, som med denne boken får sin fortjente oppmerksomhet.

Krigen henger tung over Norge, og som alle andre lever Elise i konstant redsel for hva som kan skje. Hun bekymrer seg for Rosalind og hennes hemmelige oppdrag, for Erlend Nicolas, som har rømt og ikke minst for Anna Katarina, som har begynt å treffe Friedrich igjen.En morgen hører Halfdan at flere hundre jøder skal fraktes til Tyskland med dampskipet «Donau». Fullstendig rystet går han til kaia for å få med seg det som skjer.Halfdan ble stående og iaktta det dramaet som utspant seg rett for øynene på ham. Det var som en vond drøm, det kunne da ikke finne sted i virkeligheten?I det samme la han merke til at en far like foran ham brått tok den lille sønnen sin og dyttet ham inn i et skur som sto like ved, og satte kroken på døren. Deretter marsjerte han videre sammen med familien sin bortover mot gangbroen som om intet hadde skjedd, og gikk om bord i «Donau» uten å se seg tilbake.

Norge er i krig, og for Elise og resten av familien er ingenting som før. Det er rasjonering på nesten alt de trenger i hverdagen, både mel, melk, sukker og kaffe. Likevel er Elises største bekymring at noe skal hende med familie og venner. Hun forstår at Sigurd og ryddegjengen driver med motstandsarbeid i det skjulte. Hva om de blir tatt? Hva hun ikke vet, er at også Rosalind har tatt på seg hemmelige oppdrag.Rosalind kjente at det begynte å stramme i magen. Hvordan kunne hun vite at disse to var de rette mennene? Kanskje de var nazister som hadde snappet opp at det skulle komme en ung jente med toget? En med ransel på ryggen, fylt av noe de gjerne skulle ha tak i? For at det hun hadde båret på fra Oslo var viktig, det forsto hun først nå!

Halfdan reiser til Berlin i håp om å få med seg Anna Katarina hjem, og familien venter spent på utfallet. På Ringstad blir Marte stadig sykere, og Elise tror det går mot slutten. Hjemme i Maridalsveien leser Johan høyt fra avisene. Nyhetene blir mer og mer preget av det som foregår i Europa, og frykten for krig ligger over dem som en mørk og truende skygge. «Tyske fly har angrepet Polen!» Johan stirret på henne. «Minst 130 mennesker er drept, over halvparten er kvinner og barn.» Elise kjente det som et hardt støt i mellomgulvet. «Polen er ikke Norge, Johan. Krigen behøver ikke å ramme oss også.» Johan svarte ikke. Bare to dager senere fikk de vite at England og Tyskland var i krig. Noen timer senere gjaldt det Frankrike også.

Elise venter spent på Roberts rettssak, og hun får hjelp av venner og familie til å beskytte «Beinrangelet» mot alle hans fiender.I Asker blir forholdet mellom Hilda og eldstedatteren mer og mer anstrengt. Verken Hilda eller Ole Peder er begeistret for Anna Katarinas kjæreste Friedrich, og til slutt har Anna Katarina fått nok.I det samme kom en rislende uhygge som kastet over Hilda. Det var noe som manglet, noe som brått gjorde det vakre værelset nakent og fremmed. Klærne som alltid pleide å henge på knaggene nærmest døren, var borte. Det samme var hårbørsten, speilet og kammen på toalettkommoden.Da oppdaget hun at det lå en liten, hvit konvolutt midt på det brune skrivebordet. Utenpå sto det med Anna Katarinas sirlige håndskrift: «Til mor og far».Med skjelvende hender åpnet hun konvolutten.

Elvira kommer hjem til leiligheten og ser at noen har hengt en lapp på døren deres. Det står «tater» med store bokstaver. Hvem kan ha gjort noe sånt? Hun får snart merke at dette bare er starten på tisking og hvisking blant naboene, og den første av en lang rekke ubehagelige hendelser. Elvira prøver å heve seg over det, men samtidig er hun livredd for at noe skal skje med Bitteliten …Da hun kom hastende hjem fra melkebutikken, fikk hun se noen gutter i tretten–fjortenårsalderen stå rett utenfor inngangsdøren. Hun løftet Bitteliten opp av sluffen og leide henne bort til inngangen, mens hun bar kurven med matvarene i den andre hånden. «Hallo, gutter, kan vi få komme forbi?» spurte hun så vennlig hun kunne. Ingen av dem rikket seg. Hun forsøkte å trenge seg frem, men da trykket de seg bare tettere inntil hverandre.

Mona Charlotte vikler seg inn i den ene vanskelige situasjonen etter den andre. Hun oppsøker ekteparet på Jar hvor sønnen hennes bor, og får arbeid som barnepike, uten å fortelle noen at hun er barnets mor. Hvor lenge kan hun klare å holde på denne hemmeligheten? Til sin store forskrekkelse begynner hun å få følelser for den lille gutten, og hun går drastisk til verks da hun skjønner at hun er avslørt. Men problemene stopper ikke der … Elise kjente det som om hele kroppen frøs til is. Kvalmen steg i halsen, svetten sto i pannen og veggene kom mot henne. Hun rakk å nikke før hun lukket øynene og støttet seg til murveggen. Hjelpende hender tok tak i henne og førte henne ut av rommet. Hun ble hjulpet ned i en stol mens en politimann hentet et glass vann til henne. Han som satt bak skrivebordet tok seg tid, og lot henne få komme til hektene før han begynte å stille spørsmål.

Elise ligger hardt skadet på sykehuset etter fallet i trappen. Johan våker over henne, livredd for at hun ikke skal kunne gå igjen. Da hun endelig våkner, mumler hun noe uforståelig om «Påsan».Elvira kommer på besøk, mens fru Jespersen passer Bitteliten. Etter visitten haster Elvira engstelig av sted for å hente barnet. På veien møter hun Nils Christian, som oppfører seg truende.Hjemme hos Hugo og Ingjerd tar livet plutselig en ny vending.I det samme lød lyse barnestemmer og latter inne fra gutterommet. Hugo stakk hodet inn til dem. «Er dere våkne, gutter?»Hagbart og Rudolf lå på gulvet og lekesloss mens de lo og hylte om hverandre. I sengen til Rudolf satt Påsan og stirret på dem med store øyne, men straks han fikk øye på Hugo, la han seg fort ned og dro dynen over hodet.

Sylvia reiser til moren i Grimstad for å fortelle at hun tror hun har sett Roar. Moren avfeier henne bryskt, og Sylvia lurer på om moren begynner å bli glemsk.På Ringstad gård har Sebastians hjerte begynt å banke for en av tjenestepikene, men en dag kommer plutselig Mona Charlotte på besøk. I Oslo nærmer tiden for Elviras fødsel seg.Elise kjente lykkefølelsen bre seg gjennom kroppen ved tanken på at fødselen var vel overstått. Elvira var blitt mor, og Johan hadde fått sitt første ektefødte barnebarn. Hun visste at han hadde vært bekymret og fryktet at Elvira ikke kunne få barn etter det forferdelige ekteskapet med Nils Christian.Samtidig var hun lei seg for at hun ikke hadde fått være til stede under det store øyeblikket da et nytt liv kom til verden.Hun bøyde seg over Elvira igjen og kikket beundrende ned på sitt nye barnebarn.«Lille Ragnhild,» hvisket hun betatt.

Etter å ha blitt avslørt av Elise, forlater Mona Charlotte mødrehjemmet i sinne, uten at noen vet hvor hun tar veien.Elvira og Erlend Nicolas er på sykkeltur på Sørlandet, men de blir avvist når de prøver å besøke Sylvia og Kristian i Grimstad. Mathias blir med dem på sykkelturen tilbake til Oslo, noe som gjør Kristian enda mer rasende. Skal det aldri bli forsoning i familien?Elise lot brevet synke i fanget. Så vondt moren hennes måtte ha hatt det. Hele familien hadde tydeligvis vendt henne ryggen. Men brevet viste at mormoren aldri hadde slått hånden av sin eneste datter, og at hun hadde engstet seg for henne og for barnet.Med vemod i hjertet brettet hun brevet sammen igjen og la det i konvolutten. Hun ville la Kristian lese det. Kanskje det kunne få ham til å forstå at uforsonlighet rammet en selv aller mest.

Etter den tragiske ulykken frykter Elise at det er splid i familien og at ingenting vil bli som før. Hugo rammes av en voldsom skyldfølelse, og det hjelper ikke at Kristian og Sylvia ikke vil ha noe med ham å gjøre. Elise forstår begge parter, men velger å støtte sønnen sin. Julaften blir trist for dem alle. Sent på kvelden, etter at alle gjestene er gått hjem, kler Hugo på seg og går ut i det tette snedrevet.Hugo kjente at tårene presset på, og for en gangs skyld lot han dem renne. Det var ingen som så ham, og om det skjedde, var det ingen som visste hvem han var. Da plutselig lød en lys barnestemme like bak ham. «Har’u mista noen, du òg?» Hugo snudde seg brått. En liten gutt på fire–fem år, i en altfor stor skyggelue og med kinnene våte av tårer, sto og så opp på ham med tydelig medfølelse i blikket.

Bryllupet mellom Elvira og Erlend Nicolas feires hos Hilda i Asker, og det unge ekteparet flytter til Ringstad gård. Der får de vanskeligheter når ryktene går om at Erlend Nicolas er tater. Bestefar Ringstad blir stadig svakere, og hjemme i Maridalsveien får Johan lungebetennelse etter å ha vært ute i vinterkulden. Elise fortviler. Johan er døende, og tanken på å leve uten ham, er uutholdelig.Elise ga Hugo plassen sin, og hun ble stående ved siden av hodegjerdet mens Hugo leste høyt og ba Fadervår. Stemmen hans var varm, klar og tydelig. Da han var ferdig, kikket Elise bort på Sigurd. Han sto med foldede hender. Det føltes som et opphøyet øyeblikk, hun ønsket bare at Elvira og Peder også hadde vært der. De ble stående stille og bare se på Johan. Elise følte at alle tenkte det samme: Var dette deres siste stund sammen med ham?

Omsider smiler lykken til Elvira, og Elise kan puste lettet ut. Kanskje datteren snart finner kjærligheten på nytt? Hennes største bekymring nå er Sigurd, som har seilt helt til Øst-Afrika.Hilda og Ole Peder har flyttet til Asker, og Elise tar med seg hele familien på besøk. Hun blir nysgjerrig når Hilda forteller om lyder fra loftet om natten, og bestemmer seg for å komme til bunns i saken.«Vi lister oss opp,» hvisket hun.Hilda så skremt ut. Det var kanskje ikke så rart når hun trodde det var et gjenferd på loftet.Det var halvmørkt der inne, bare en strime lys fra de små vindusgluggene slapp inn, en i hver ende av loftet. En redselsfull lukt slo imot dem.«Hallo?» sa Elise høyt. Det kom ikke noe svar, og ikke hadde hun regnet med det heller. Hvis det først var noen som gjemte seg her, ville de neppe si hvor de var.

Forholdet mellom Elvira og Nils Christian blir verre og verre. Han drikker tett, og Elvira angrer på at hun ikke hørte på foreldrene da de advarte henne mot å gifte seg så ung. Elises familie føler seg stadig truet av Ingjerds far, bestyreren på Bastø skolehjem. Hvor langt er han villig til å gå for å hevne seg på Hugo, datteren og sin forhenværende kone? Kan han gå så langt som til mord? Til hennes forferdelse dukker han ubedt opp i bisettelse i Gamle Aker kirke.Det var ikke store gravfølget som beveget seg med langsomme skritt etter kisten. Elise hadde fått med seg at han kom bak henne, hun hadde håpet at han ville snike seg vekk når de kom ut, men det var tydelig at han skulle ha med seg alt. De stilte seg i en ring rundt graven og sto stille og lyttet til prestens ord. Elises blikk gled bort på Ingjerd og Hugo. I det samme forsto hun at Hugo måtte ha oppdaget ham, for han ble først rød, deretter likblek.

Ingjerd og Hugo gifter seg hos byfogden, og har et lite, menhyggelig bryllup. Fødselen nærmer seg, og Ingjerd får seg en støkknår hun plutselig treffer sin far, bestyreren på Bastø, på gaten.Etter at Elvira giftet seg, ser Elise og Johan lite til henne.For Elise føles det iblant som om hun har mistet enda endatter, og en dag går hun på ubuden visitt.«Men Elvira, hva har hendt?» utbrøt Elise forskrekket. «Har dufalt og slått deg?»Elvira snudde seg ikke, men møtte blikket hennes i speilet.Hun fikk et hardt drag over ansiktet, nikket og utbrøt: «Hva vildu? Hvorfor kommer du nå igjen?»Elise ble skamfull. «Unnskyld, jeg mente ikke å værepåtrengende. Kan du ikke komme innom oss en dag? Rosalindspør etter deg, og det samme gjør de andre. Ikke minst far.»«Jeg kommer nok en dag, når jeg får tid. Foreløpig har jegaltfor mange avtaler.»

Hilda er i sorg etter Ole Gabriels brå død, og Elise gjør sitt beste for å hjelpe henne gjennom den vanskelige tiden.Ingjerd oppsøker Hugo og ber ham om en stor tjeneste. Men selv om han har sterke følelser for henne, klarer han ikke å si ja.Elvira er lykkelig med sin Nils Christian, helt til det sakte, men sikkert går opp for henne at han også har sine mørkere sider.I det samme kom ekspeditrisen tilbake med en praktfull aftenkjole i kornblå silke. «Jeg tenkte at denne ville passe.»Noen minutter senere kom Elvira ut av prøverommet. Hun så på tante Hilda, spent på hva hun ville synes.Tanten slo hendene sammen i begeistring. «Du er et syn, Elvira! Fortryllende! Elegant!»Elvira følte seg svimmel av glede. Hun hadde sett det selv i speilet; kjolen satt som om den var sydd til henne, og fargen sto til hår, hud og øyne. Hun kunne ikke ha funnet en bedre.Problemet var bare at den ikke var sort. Nils Christian kom ikke til å like det.