Frid Ingulstad

FRID INGULSTADS BOK NR. 200!Elise og Johan kommer hjem til Kristiania etter et kort besøk på Stangerud gård. Idet de nærmer seg huset, får de øye på et par som sitter på benken utenfor. Det er Elvira og den nye kjæresten hennes! Endelig får de møte ham, men det er vanskelig å late som ingenting når de ser hvor gammel han er. Han må minst være på alder med Johan! På Røst har Hugo det vanskelig. Uten forvarsel begynner opplevelser fra fortiden å plage ham.Solen forsvant bak en sky, som ved et trylleslag var landskapet et annet. Det begynte å blåse opp igjen, og i vindkastene syntes han å høre stemmen til bestyreren, den var ond og truende: «Skriker du en gang til, tar jeg ridepisken!» Hugo lukket øynene og slo hendene for ørene. «Nei!» skrek han ut i villelse. «Kjære Gud, hjelp meg!» Han ble sittende på kne, med hodet bøyd og foldede hender. Han orket ikke å leve lenger hvis disse forferdelige minnene skulle begynne å hjemsøke ham igjen.

Hugo reiser til Røst i Lofoten for å vikariere for presten på øya, og Elise har klump i halsen når hun vinker farvel til ham. Men for Hugo blir det en stor opplevelse å holde sin første gudstjeneste.Stemningen på Ringstad gård blir verre og verre. Mona Charlotte, den nye fruen på gården, nekter Elise og familien å komme på besøk. Til slutt er forholdene så ille at Elise og Johan likevel bestemmer seg for å reise til gården, i håp om å kunne hjelpe både Peder og gamle herr Ringstad. Elise reiste seg, kinnene brant. «Hvordan våger du?» utbrøt hun rasende. «Slikt snakker man ikke om når det er barn til stede!» «Barn?» gjentok Mona Charlotte og lo. «Er du ikke 17 år, Elvira?» «Kjære dere,» kom det nesten gråtkvalt fra bestefaren. «Ikke begynn nå igjen, er dere snille. Hjertet mitt tåler det ikke!» Elise satte seg, skamfull og ulykkelig. Hun hadde lovet seg selv ikke å miste besinnelsen, og hadde sviktet ved første anledning.

Elise får en vond høst, og selv ikke skrivingen hjelper henne. Selv om det finnes lyspunkter, virker fremtiden tung.På Ringstad brygger det opp til uvennskap og krangel, og Elise blir bekymret. Det er Hugo som har odelsrett, men han ønsker å overdra arveretten til Sebastian, til Martes store ergrelse.Midt oppi alt dette forsvinner Rosalind!I det samme la hun merke til noen mennesker som sto og snakket opphisset sammen utenfor garnbutikken, og hun kjente angsten snøre seg i halsen.«Hva har hendt?» Stemmen hennes var tynn og engstelig.En av konene snudde seg. «Har’u’kke hørt det?»Elise ristet på hodet.«Ei lita jentunge har forsvinni. Pol’ti trur atte noen har stjælt henner!»

Endelig får Elise høre nyheter om Spurven, og selv om han er alvorlig syk, gleder hele familien seg over at han er funnet. Men i verksmesterboligen blir hun bryskt avvist av datteren, og hos Elise blusser den gamle mistanken opp: Er ikke Jensine tro mot Vidar?En kveld bestemmer hun seg for å besøke Jensine og lille Rosalind igjen. Heller ikke denne gangen slipper hun inn, og plutselig hører hun et forferdelig rabalder innenfor!Elise følte seg desperat. Noe hadde skjedd der inne, og her sto hun hjelpeløs uten å kunne komme inn!«Jensine?» hylte hun ut. «Lukk opp døren!» Hun rusket i håndtaket igjen, så hardt at hun var redd hun skulle rive det i stykker. «Jensine! Lukk opp!»Brått hørte hun noen ta kroken av, og døren ble revet opp. Innenfor sto en halvnaken ung mann med oppspilte, redde øyne. «Rosalind har falt ned loftstrappen!» utstøtte han med et hikst.

Når Jensine får høre sannheten om Klaras svik, blir hun såret og bitter. Men snart har hun glemt Erlend Nicolas, for hun får en spennende leieboer i verksmesterboligen.Elise får høre om en ny roman som er skremmende lik hennes eget forsvunne manuskript, og kontakter forlaget umiddelbart. Samtidig gleder hun seg over at Spurven, den tause og fortvilte Bastøgutten, så smått begynner å snakke. Men idet de skal reise hjem fra Ringstad etter sommerferien, forsvinner han.I det samme oppdaget Spurven at døren til en av godsvognene sto på gløtt. Han kunne snike seg inn, gjemme seg der og kanskje klare å komme seg usett tilbake til Kristiania. Lynraskt kløv han opp stigtrinnet og smatt inn gjennom den smale dørsprekken.Han kjente hjertet hamre i brystet. Det lød stemmer utenfor! Angsten satte seg i halsen, det ble vondt å puste. Nå bar det rett til Bastø, og da ville han heller dø.

Jensine lengter seg nesten syk etter Erlend Nicolas, og det smerter Elise å se hvor tynn datteren er blitt og hvor trist hun er. Elise bærer et håp om at Jensine og Vidar kan bli et par, men Vidar har truffet en annen ung jente. Og en kveld får Jensine høre at Erlend Nicolas har giftet seg og fått barn.«Du burde heller ha valgt Vidar,» sa Elise forsiktig. «Da hadde du fått en solid arbeidskar som attpåtil er glad i datteren din.»Til Elises forbauselse brast Jensine i gråt og styrtet inn igjen. Hun hørte henne hulke hele veien opp til kvisten. I det samme oppdaget hun Vidar. Han sto helt stille ved hushjørnet og lot til å ha hørt hva som ble sagt. Øyeblikket etter fortsatte han å leie hesten opp mot stallen som om ingenting var hendt.

Sakte venner Jensine seg til å ha ansvar for et lite barn. Hun får seg arbeid og tar datteren med seg så ofte hun kan. Et lite håp tennes når Erlend Nicolas kommer på uventet besøk.Elise føler stadig at noen er ute etter henne, men hun har ikke mye tid til å uroe seg. På én og samme dag skal hun holde konfirmasjon for både Hugo og Jensine, og barnedåp for lille Rosalind.«Hva er’e?» Marte kom rett bak henne. Øyeblikket etter stanset hun brått og gispet, like lamslått som hun selv av det synet som møtte dem. Bordene var veltet, og tallerkener og glass lå istykkerslått på gulvet, sammen med kniver og gafler, bordpynt, duker og servietter. Hele rommet så ut som en slagmark!«Herre Jesus,» hvisket Marte. «Hva er’e som er skjedd? Har lynet slått ner?»

Jensine har kommet hjem til familien, og fødselen nærmer seg. Både Johan og Elise lurer på hvordan det skal gå med et spedbarn i huset, de som er så mange fra før.Samtidig kommer Elises nyeste bok fra forlaget. Hun er stolt og glad, men det er ikke alle som er like fornøyde med utgivelsen, og enkelte prøver å true henne til taushet.Elise kjente tårene renne nedover kinnene, de dryppet ned på brevpapiret. «Takk», hvisket hun. «Du har gitt meg kamplysten tilbake.»Deretter gikk hun med ampre skritt bort til skrivemaskinen, dro av hetten og satte i et nytt brevark. Hun skulle ikke la seg skremme til taushet! Hun hadde skrevet boken for å hjelpe guttene på Bastø, og hun nektet å la en journalist som ikke ville vite sannheten, hindre henne i å føre kampen videre.

Elise fortviler når hun forstår at Jensine er med barn. Hun gruer seg til å fortelle det til Johan, og er redd han skal kaste Vidar på dør. Sammen med Hilda finner hun til slutt en løsning: Jensine skal sendes til et småbruk på landet og bære fram barnet der. Men Jensine har sine egne planer …

Kristiania, 1920. Evert og Torunn har giftet seg og flyttet inn i vaktmesterboligen sammen med Torunns lillesøster. Elisa bekymrer seg for Jensine som oppmuntrer både den ene og den andre. Hun er jo bare fjorten år, så Elise håper at det bare er helt uskyldig.

Unggutten Lars har funnet seg godt til rette i Maridalsveien, men Elise blir bekymret når hun forstår at Jensine har et godt øye til stebroren sin.Hugo oppdager et selvdrap blant guttene på Bastø, og like etter får han beskjed om at han skal forflyttes. Han øyner et håp om at han skal klare å rømme, men det føles vondt å forlate Vidar og de andre kameratene han har fått på øya.Hugo løp så han hadde blodsmak i munnen. Stadig ventet han å høre en myndig mannsstemme rope «Stans!», men det skjedde ikke.Enda så sliten han var, gikk det fort opp stien som førte til Maridalsveien, og snart kunne han skimte nummer 76 oppe ved plankegjerdet til Biermannsgården. Han kikket nedover gaten, men ingen automobil var å se. Deretter la han på sprang det siste stykket, åpnet porten og stormet inn.

Sylvia mistenker Roar for å ha overfalt og ranet moren, og hun liker dårlig at moren ser ut til å ha tilgitt ham. Forstår hun ikke hvor farlig og utspekulert han er?På Bastø får Hugo og de andre guttene en brutal og umenneskelig behandling, men myndighetene gjør ingenting for å stanse grusomhetene. Elise gjør alt hun kan for å få sønnen hjem, men til ingen nytte. Til slutt får hun innvilget et kort besøk på øya.Hun slo armene om ham. «Kjære, kjære gutten min,» hvisket hun inn i øret hans. «Jeg skal gjøre hva jeg kan for å få deg vekk herfra. Du har det ikke godt her ute, har du vel?»Han ristet heftig på hodet, men sa ingenting.I det samme la hun merke til noen hissige, røde merker i nakken hans. «Har du falt og slått deg?» spurte hun forskrekket.Han trakk seg litt ut av favntaket hennes og så på henne med et blikk hun aldri ville glemme.«Jeg blei piska,» hvisket han mens øynene ble fylt av tårer. «Tolv slag med salt på reimen.»

Hedvig Borgseter innser at sønnen Roar har brukt av hennes penger. Det er på høy tid å få en slutt på at han utnytter henne, men hun frykter for reaksjonen hans.Elise får høre at Hugo er arrestert, og blir fra seg av bekymring. Det går rykter om at han vil bli sendt til Bastø, men kan han da ikke bli sendt av gårde uten foreldrenes samtykke? Sammen med Johan bestemmer hun seg for å besøke Hugo i Møllergaten 19. Den kjente bygningen vekker vonde minner hos dem begge.

Sylvias mor kommer på besøk fra Grimstad. Hun er forskrekket over hvor fattigslig Sylvia og Kristian har det, og tar inn på et pensjonat. Det får overraskende følger.Elis og Johan får et spennende oppdrag fra Paris. Men Hugo får de ingen skikk på. Han er mutt og tverr, skulker skolen og kommer hjem med sår og flenger i klærne.Han begynte å sette gryter og panner forsiktig inn i kjøkkenskapet igjen. Han måtte passe på å sette alt inn akkurat slik det sto, ellers ville moren forstå at det hadde vært noen der.Han svettet."Hugo?"Han skvatt så melkespannet ramlet ned på gulvet med et rabalder. Da han snudde på hodet, fikk han se moren stå i nattserken og stirre på ham. Ansiktet lyste hvitt i månelyset.

Alene hjemme i julen, får Elise en vond opplevelse. Utenfor vinduet får hun øye på en mørkkledd dame. Idet kvinnen snur seg og stirrer mot ruten, får Elise et sjokk. Eleonore! Sylvia får mistanke om at broren forsøker å tilrane seg hele farsarven, og reiser hals over hode hjem til Grimstad. Sannheten er enda verre enn hun hadde kunnet tenke seg.En gutt på skolen forteller Hugo hvem som er hans virkelige far, og han reagerer voldsomt.

Det føltes som om livet hans ramlet sammen, gikk i tusen biter. Han ønsket seg bort, så langt bort det gikk an å komme.«Du sendte barnet ditt fra deg, det er ikke ditt lenger. Evelyn bor hos Elise og Johan, hun ser på dem som foreldrene sine nå. Hun har det godt sammen med broren sin, Halfdan, og med Sigurd og Elvira, barna til Elise og Johan. Hun har aldri spurt etter deg, vet ikke engang at det var du som satte henne til verden. Hvis du tror du kan komme her som om ingen ting har hendt, må du tro om igjen! Da vil du ødelegge den tryggheten vi møysommelig har bygd opp rundt henne. Du vil ødelegge livet hennes. Har du tenkt på det?»

I 1718 går Karl XII av Sverige til angrep på Norge. I Haltdalen i Sør-Trøndelag ligger norske skiløpersoldater i trening for å stoppe den svenske karolinerhæren som rykker fram mot Trondheim.Den unge soldaten Hans forelsker seg i den vakre ungjenta Beret, og de har mer øye for hverandre enn for krigen som er i anmarsj. En dag kommer Hans over en skadet svensk soldat på fjellet. Han har ikke hjerte til å drepe en såret mann på sin egen alder, og ber Beret om hjelp til å gjemme karolineren. Et regelbrudd og en godhjertet handling som kaster lange skygger over både Hans’ og Berets liv. En gripende beretning om kjærlighet og sjalusi, om hvordan krigen griper inn i det lille menneskets hverdag, om bygdesladder og om kampen for å overleve. Og en fortelling om en av de mest dramatiske hendelsene i norsk historie - de svenske soldatenes skjebne i det norske vinterfjellet, hvor tusener frøs i hjel i vinterstormen og ble føde for villdyrene.Krigen viste nødvendigheten av å ha dyktige skiløpersoldater som kunne ta seg fort fram på ski og skyte med gevær under fart. Og boken viser hvordan dette ga spiren til det som skulle bli verdensomspennende idrettsglede for tusenvis av mennesker og bringe nasjoner fra hele verden sammen til fredelige konkurranser.

Det er dårlige tider og Johan får ikke solgt noen av arbeidene sine. Uten mulighet til å få utgitt flere bøker, må Elise finne en annen måte å tjene til livets opphold på. Hilda kan glede seg over bedre tider for seg og sin sønn.

Boken forteller historier om troll og møter mellom mennesker og troll.

Det er krig i Europa. Køene foran butikkene er lange, men det er mangel på det meste. Elise og familien trøster seg med at Peder ikke mangler noe på Ringstad gård, og at Kristian i alle fall er trygg nå som han er i New York. Men ikke alt er som de tror. Hilda og verksmesteren har det ikke godt sammen, og det ender med forferdelse.«Hilda, nå varer du deg.» Ole Gabriel så truende ut. «Du tror vel ikke jeg er redd deg? Jeg har ingenting å tape ved å si sannheten. Jeg synes du er gemen. Du beskylder meg for utroskap! Mens du sitter i stuen vår og klår på frøken Johannessen ...» Hun kom ikke lenger, Ole Gabriel kom fykende mot henne og ga henne en ørefik så det sang.