Jorunn Johansen

Amber er lettet og glad. Endelig er hun sammen med familien igjen. Hun viser Piia og Fie rundt, men det tar ikke lang tid før hun husker hvor masete både tanten og bestemoren kan være. Og ikke minst, hvordan de blander seg i livsvalgene hennes … Fie dro på smilebåndet. «Nå er vi her, og du må tåle at det blir som før. Piia har sett en annen, sa hun. Du har ikke funnet ham ennå, men han er i nærheten. Jeg vet ikke om det er sannhet i det, men Piia var fast bestemt da hun sa det.» Jack viser seg fra en ny side, noe som overrasker og skremmer Amber.

Amber blir sjokkert over det Krister har å fortelle. Kan Odd ha arrangert sin egen fars død? Hun konfronterer Oda, som bryter sammen. Hun tørket tårene med hånden. «… din Odd er ikke som du tror. Han har lånt en hel del penger, og han er en gambler. Han har narret deg til å tro at Anton er død, men det er han ikke …» Hun hulket og lot tårene renne. Fie blir overrasket da Julius banker på døren. Hun vil jage ham, men det viser seg at han kommer med spennende nyheter.

Fie synes Amber er vanskelig, og at hun gjør situasjonen verre enn den er. En dag konfronterer hun niesen. «Det er ikke nok i lengden. Odd er her. Grip kjærligheten og tro at det skal gå bra. Ofte må vi ta sjanser i livet.» I Christiania tror Oda at hun endelig kan få et rolig og godt liv, men det viser seg at hun tar feil. Hun blir igjen rammet av dramatiske hendelser som får store følger.

Amber har tatt en alvorsprat med Pål, men hun blir ikke fornøyd med svarene hun får, og oppsøker Oda. «Jeg stoler på ham. Det er verre med deg, Oda. Jeg så at du rødmet. Så kom med det. Hvem var barnefaren?» Oda smelte boken sammen før hun la den på det lille bordet som sto ved siden av stolen. «Det var lensmann Ørnulf.» Odd prøver å komme seg til Sommer-gården. På veien møter han en ufyselig fyr som gjør ham urolig. Odd forstår at han må verne om Amber.

Amber bekymrer seg for ektemannen, Ola. Hun nekter å tro at han ikke vil bli bedre, selv om oppførselen hans endrer seg hele tiden. Hun merket at humøret hans sank betraktelig. Hun ble straks urolig, men klarte å forholde seg rolig, selv om det kostet henne en hel del krefter. Helst ville hun gå og legge seg i sengen og gråte ut sorgen som stadig krøp lenger inn i henne. «Det kan skje med alle, Ola. Du vet at du er her for å få behandling.» «Jeg vet det, men doktoren har gitt opp. Det er ikke noe å gjøre.» Oda blir med Amber til Storåsen for å undersøke om Aleksandra kan være der. Men besøket blir ikke helt som forventet …

Amber kjenner igjen mannen som plutselig dukker opp på Sommer-gården, men han får ingen hjertelig velkomst av henne. Snarere tvert imot. «Truer De meg? Jeg kan ikke fatte det,» sier Kristian Olsen. «Vet De ikke hvem jeg er?» «Jeg vet hvem De er, siden jeg bodde hos Anna Møller. Hun fortalte ofte om Dem og Deres forretninger. Men jeg kjenner ikke Oda. Så nå kan De gå. De har kommet hit forgjeves.» Oda blir med Amber til Storåsen for å undersøke om Aleksandra kan være der. Men besøket blir ikke helt som forventet …

Amber er igjen usikker på hva fremtiden vil bringe, og på om hun noensinne vil klare å stole på en mann. Selv om hun opplever oppmerksomhet, ligger det alltid en tvil og ulmer i henne. Det var ikke vanskelig å lese ham. Hun forsto at han var betatt av henne, han hadde godt humør og virket snill. Kanskje han ble god for henne? Oda har lagt ut på en slitsom reise. Hun nærmer seg gården til sin biologiske far, men aner ikke hva hun vil finne der …

Selv om Amber prøver å leve et normalt liv igjen, er hun preget av den grusomme hendelsen. Og nettene er verst ... Hun våknet om natten av at hun hylte, og Odd kom løpende inn til henne og trøstet henne. Han la seg alltid tett inntil henne og strøk hånden over håret hennes. Hun lurte ofte på hva hun skulle ha gjort om han ikke hadde vært hos henne. Etter en mor-datter-samtale forstår Oda hvorfor hun aldri har fått møte sin biologiske far.

Det skjer store ting i Victorias liv, og Amber er en god støtte. Selv har Amber endelig noen gode og etter hvert rolige dager. Noe annet er det med Odd, som støter på overraskende utfordringer … Odd kunne ikke fatte at Petra hadde forsvunnet så fort. Hun hadde nok planlagt flukten lenge. Derfor ønsket hun at ungen skulle dø. Oda, som er igjen i Kristiania, har begynt å bekymre seg for fremtiden.

Amber må ta et vanskelig valg. Hun er selv skyld i at hun har havnet i denne situasjonen, men en dag mottar hun et brev. Hun leste brevet om og om igjen mens tårene rant. Det spilte ingen rolle om Kalle hørte henne. Brevet kom for sent, kun noen timer for sent. Viktoria og Helmer skal nyte det nye livet, men alt blir ikke som forventet. Da er det godt å bo i et hus med nær familie og mange gode hjelpere.

Amber går store utfordringer i møte. Hun er endelig hjemme, men livet som velstående husfrue blir ikke så enkelt som hun hadde trodd. «Det er ikke til å begripe. Det verste er at han skal komme hit. Hva tror han? Tror han at vi skal leve sammen som ektepar eller … Nei, jeg vet ikke hva jeg tenker. Jeg er så forvirret.» Det blir lagt merke til at Amber elsker å ri og å hjelpe til med dyrene på gården, særlig av en helt spesiell dreng …

På Sommer-gården er det dårlig stemning etter at Fie lot Amber flytte inn. Bernt hevder fremdeles hardnakket at Amber er død, og at de er i ferd med å bli lurt trill rundt. Fie tviler … «Den piken der er ikke Amber. Hvor mange ganger skal jeg si det? At du i det hele tatt tolererer at hun er her, er utenfor min fatteevne. Hun lyver, og løgn er det verste jeg vet.»

Amber er glad for at hun nå begynner å huske mer, og hun ivrer etter å finne ut hva som skjedde med foreldrene. Hos sorenskriveren skjer det stadig merkelige ting, men da Amber oppdager at det blir stjålet fra fru Kaja, kan hun ikke holde munn. Selv om hun nok ikke burde ha sagt noe … Han ble mørkerød i ansiktet, før han kremtet. «Du forstår vel at du beskylder en i vår familie for tyveri nå?»

Ingrid trives sammen med de andre tjenestejentene hos sorenskriveren, men følelsene for Odd gjør det vanskelig for henne å være der. Hun tenker stadig på at hun bør reise fra gården og glemme Odd. En dag får hun vite noe som gjør at verden raser sammen for henne ... «Hva vil du?» spurte hun og stilte seg ved siden av ham, redd for at noen skulle se dem fra vinduene. Odd grep hendene hennes, klemte dem, mens han så på henne med tårefylte øyne.

KONGSVINGER, 1866 Det er noe som ikke stemmer. Ingrid får stadig en fornemmelse av at hun skulle ha vært et annet sted. I glimt kan hun huske bilder fra en lykkelig barndom, men de forsvinner like fort som de kommer. Fosterforeldrene vet tilsynelatende ingenting om hennes opphav og fortid. Men snakker de sant? «Hvordan var jeg da jeg kom til dere, far?» Han så hastig på henne og blunket et par ganger før han svarte. «Du var syk og skadet, og lå i en døs i et par uker. Så kviknet du til, men du husket ikke noe om deg selv. Det var Evelyn som kom hjem med deg. Hun har hele tiden nektet å fortelle hvordan hun fant deg.»

Alva er lykkelig med Olai og det nye livet i magen, men hun klarer ikke å gi slipp på tanken om den kappekledte. Hun er sikker på at det er Gustav, men Olai nekter å tro at hans egen far er en drapsmann. Alva kjente sinnet ta over og det formelig kokte i henne. «Jeg vet hvordan Gustav ser ut, og om du ikke tror meg, tar jeg selv sleden og drar til lensmannen. Jeg må fortelle ham at jeg har sett morderen.» «Nei, Alva, det kan du ikke. Du så noe, det forstår jeg, men at det er min far …»

Nesten to år har gått siden Anders døde og Svein ble skutt. Alva har slått seg til ro med tilværelsen på Mattisgården, men nå har Olai fridd til henne, og hun er usikker på hva hun skal svare. Lettere blir det ikke når en illsint Gustav dukker opp. «Jeg hater deg som pesten! Jeg ga deg mat og husly mens du var gift med Anders, men det var ikke nok. Nå som min gode sønn er død, skal du ha Olai. Jeg lover deg at jeg skal få stanset det. Tro meg på mitt ord!»

Endelig har Alva fått vite hvorfor Hanna aldri behandlet henne som en mor burde. Sannheten er oppklarende, men vanskelig å akseptere. Samtidig venter hun og Anders barn, og lykken blomstrer – så lenge det varer. Alva så at det lå en lapp på teppet og plukket den opp. Hun leste med store øyne. «Du trodde det skulle bli enkelt, men der tok du feil. Anders er med meg, og du burde ikke forsøke å finne ham. Da møter du den visse død.»

Etter å ha fått vite at Anders har giftet seg og flyttet til Flisa, får Alva bo hos Svein Engebretsen på Namnå. Hun er takknemlig for det han gjør for henne, men i huset føler hun seg ikke trygg. Det er onde krefter som regjerer der. Alva snudde seg og så bort på kjellerdøren. Hårene reiste seg i nakken, for hva skjedde egentlig der nede? Hun var nødt til å finne Ernst. Det var fortsatt mulig å hjelpe ham. Hun visste bare ikke hvordan.

Når Alvas far dør, kaster bestefaren henne ut av gården. Desperat oppsøker Alva moren, men der har hun aldri fått verken omsorg eller kjærlighet. Og fortsatt, langt unna Gustavs ondskap, omgis Alva av mørke og truende krefter.Igjen så hun mot skogen, og da så hun ham. Det var en mann med en lang svart kappe og en hette som dekket ansiktet. Hva hadde hun gjort? Det føltes som om hun hadde vekket til live noe gammelt. Og ondt.