Mali Ludvigsen

Flora har sterke smerter i magen og begynner å blø. Nå mister jeg barnet, hvorfor måtte jeg gå i stallen, er det siste hun rekker å tenke før hun svimer av. – Å, min kjære, hørte hun Ewan hviske i øret hennes da hun ble lagt i sengen. – Ikke forlat meg nå, det vil jeg ikke kunne bære. – Forsøk å stanse blødningen, sa en stemme hun ikke kjente igjen. Da hun åpnet øynene på gløtt, så hun Dougals kone, Effie, stå ved sengen med en bekymret mine, sammen med tanten og Skye. Det var underlig, egentlig, at de usagte ordene var mer kraftfulle enn de som ble uttalt.

Kom i julestemning med julenoveller fra noen av våre mest folkekjære forfattere. Ni underfundige, fornøyelige, rørende, romantiske og dramatiske historier du kan hygge deg med i førjulstiden. I Yvonne Andersens fortelling averterer Peder etter en postordrebrud, men oppdager at kjærligheten er nærmere enn han tror. Trine Angelsens Anna går julen i møte med bare hunden Gizmo som selskap, men så besøker hun bestemoren på sykehjemmet … Hos Ragnhild Havstad er det en stjerneklar nyttårsaften da Marie, som tynget av sorg har trukket seg bort fra folk, tar med seg hunden Doffen ut i skogen. Lukritzia Loven tar oss med inn i en julepyntet fødestue, der jordmoren Miriam opplever livets store mirakel. Hos Mali Ludvigsen får du bli med til det skotske høylandet, der julefeiring blir ansett som hedensk og dermed er forbudt. Men tradisjonene hjemmefra er viktige for norske Flora. Agnethe i Anne Marie Meyers historie får nye naboer, en enslig mann og hans seks år gamle datter. Og den vesle jenta har et helt spesielt ønske til jul. Jenny Micko tar deg med til en gård langt inni skogen, der den gamle gårdsnissen ser dystert på fremtiden, og i Åfjord hos Jane Mysen er et barn i ferd med å se dagens lys. I Vestfold får en mann motortrøbbel og må ta inn på et pensjonat over natten i Martine Strømsnes’ novelle. Han vil egentlig bare komme seg videre og få julen overstått, men innehaveren og gjestene på Lillevik pensjonat har andre planer ...

Endelig får Julie vite hva som skjedde på seteren den gangen for mange år siden. Hun forstår hva som står på spill – og at de risikerer å miste alt. Flora og Ewan gjør hva de kan for å hjelpe Skye etter at tragedien rammet henne.William kom bort til Flora.– Dere har hendene fulle med henne. Og misforstå meg ikke, det arme mennesket har mistet mange av sine nære, men hun har også mistet noe annet.– Livsgnisten, sa Flora.– Nei, håpet, sa William. – Hun har mistet det viktigste av alt. Håpet.Det er vel det kjærlighet er, tålmodighet og standhaftighet.

Flora føler at Leana er i ferd med å overta styringen av godset, og hun liker heller ikke at svigermoren har meninger om hvem John Alexander skal omgås. Liss og Henning har ennå ikke kommet til rette, men når Julie og Frederik er i Christianssund, er Julie helt sikker på at hun ser dem.Julie fulgte etter barna, som løp fra henne.– Vent, ikke vær redde, det er meg, Julie!Men barna løp videre rundt et hjørne og ned en trapp mot havna.– Julie! Vent, sa Frederik, men Julie kunne ikke stanse, hun måtte nå dem igjen.– Liss! Henning! Vent! ropte hun og løp det hun klarte ned trappen.

Det blåser opp til storm, og et skip går på grunn og forliser utenfor Stormvik.Rødjakkene tror ikke på Ewan når han forteller at Flora og han nettopp har kommet hjem fra Aberdeen, og fant godset tomt for tjenestefolk og brødrene Brown hengt bak godset.– Jeg var ikke ferdig. Du er herved arrestert for å ha avrettet to menn uten rettergang. Han nikket mot to soldater, som øyeblikkelig gikk bort til Ewan, bandt hendene på ryggen hans og lempet ham opp på en hest.– Ewan! skrek Flora og løp etter ham, men ble bryskt stanset av løytnanten. – Ewan! Hun forsøkte å bryte seg forbi ham, men han var for sterk.– Ta vare på sønnen vår, ropte Ewan mot henne. – Og hent hjelp.Det er ingenting som bøter slik på sorg som barnelatter gjør.

Floras far, Robert, er nedbrutt etter at det meste av potetavlingene gikk tapt. Han bebreider seg selv og vet at det vil bli vanskelig for mange gjennom vinteren.I Skottland bryter det ut blodsott, og det ryktes at alle familiene i dalen er rammet. Heller ikke Flora slipper unna.– Fruen har blitt syk, få kokka til å ordne i stand samme te som til de i dalen, så bærer jeg henne opp på værelset.– Ja vel, herre, sa piken og forsvant.– John Alexander må ikke bli syk, greide Flora å hviske før en smerteri fikk henne til å vri seg. – Hold ham unna meg, isoler ham på værelset.Det vondeste man opplevde i livet var ofte det man ikke kunne gjøre noe med

Flora opplever sitt livs mareritt. Sønnen har forsvunnet i elven, og letingen er resultatløs. Hun holder ikke ut tanken på at hun kanskje har mistet enda et barn. Varme hender la seg om skuldrene hennes. – Vi finner ham, hvisket tanten. – Det er jeg sikker på. – Å, tante, jeg vet ikke. Det har gått så lang tid nå. Det blir mørkt snart. Flora så fortvilet på solen, som snart var bak fjellene. Mørket kom sigende på. Flora møtte blikket til Margareth. Det var fullt av medlidenhet.

På Solgløtt blir det stor stas når Julie kommer med skøyter og arrangerer skøyteløp.Flora tar godt imot Skye, men Ewan er mer betenkt. Er hun den hun utgir seg for å være, og hvordan vil moren reagere?Livet som godsfrue og godsherre byr også på sine utfordringer.Flora visste egentlig ikke hvorfor hun reagerte som hun gjorde, og at hun lot det gå utover Ewan. Men hun antok at det måtte skyldes alt savnet hun bar på til enhver tid, all bekymringen hun hadde for dem hun etterlot seg når hun var i Norge eller i Skottland.Man har alltid et valg. Mellom å gjøre det som er rett og det som er enkelt.

Hjertet til Flora banker hurtig når de nærmer seg tantens vakre hus. Hun er spent på å høre nytt om Ewan og hans familie, og utålmodig etter å gjenforenes med ektemannen.Døren ble åpnet, så kom William til syne med et stort smil mens han vinket til dem.– Far! Albert ropte og vinket tilbake.– Bestefar! Will hoppet av hesten, rullet rundt på bakken og sprang mot bestefaren.Flora kunne skimte tanten bak William. Da han bøyde seg for å løfte opp Will, tok tanten et steg mot trappen. I armene hadde hun en bylt som fikk gledestårene til å piple frem hos Flora.Livet gir oss de erfaringene vi trenger for å hanskes med det.

Flora har rett i sine antagelser om at Stuart bringer dårlige nyheter. Når Ewan må reise tilbake til Skottland for å hjelpe foreldrene, utnytter Leslie situasjonen.Julie overhører igjen en samtale mellom Andreas og Katrine som gir grunn til bekymring.– Hvor lenge skal vi holde på slik? Katrines stemme hadde et snev av engstelse i seg.– Så lenge vi kan, sa Andreas. – Vi kan ikke gjøre annet. Ellers må vi bare komme oss vekk herfra.– Og dra hvor? Vi har ingen steder å dra.– Vi finner en utvei, det har vi alltid gjort.– Bare de ikke finner det ut før vi forteller det, da blir det enda verre.Ingenting ble bedre av å tenke det verste.

Når Flora og Ewan kommer frem til storgården, har brannen allerede overtatt huset. Flora vil løpe inn for å redde ut venninnen, men Ewan holder henne igjen. Men så kommer en kvinne til syne i ett av vinduene.– Jeg greide det, hvisket hun.– Iris! Flora så sjokkert på henne. – Hvordan kunne dette skje? Hvor er Julie og din far? Det virket ikke som hun enset Flora, hun bare mumlet for seg selv. – Jeg sa at de … de skulle angre, sa Iris før et nytt host gjallet fra den brente kroppen. Så gikk det en rykning gjennom henne, og øynene ble livløse.Det er slitet som gjør at man setter pris på de gode stundene i livet

Stormens herjinger fører til store tap og bunnløs sorg. Julie tilbringer stadig mer tid på Solgløtt. Hun elsker Frederik, men Iris gjør livet på storgården vanskelig for henne. Hvordan skal hun få Frederik til å forstå?– Jeg vil prøve å snakke fornuft med henne, og unngå at hun påfører oss mer smerte og skam ved å inngå … noe med den lømmelen der.Det er litt for sent for det, tenkte Julie, men hun sa det ikke høyt. Kanskje var det dette som skulle til for at Frederik virkelig fikk øynene opp for hvor håpløs datteren var? Det største hinderet for at drømmer skal oppnås, er som regel en selv.

Flora klarer ikke slippe taket i tanken på om det kan ha vært moren som ble sett i Frankrike. Samtidig er hun glad for å være hjemme igjen hos familien på Stormvik. Det er heller ingen tvil om at Julie trenger Floras støtte nå som Iris har flyttet inn på storgården.Flora kjempet for å holde masken. Hun hadde hørt fra Julie hvilket kvinnemenneske dette var, og var overrasket over at hun befant seg her.– Jeg er Flora, Julies venninne, sa hun høflig.– Hyggelig å hilse på deg, svarte Iris og lot blikket falle på Ewan. Flora følte kulden fra henne, før hun hilste overstrømmende på Ewan. – Så hvor er Julie? Flora så spørrende på Frederik.Døden etterlater en hjertesorg ingen kan hele, kjærlighet etterlater et minne ingen kan stjele.

Julie er i Molde. Hun er spent på hvorfor fru Maltesen ville at hun skulle være til stede når testamentet skal leses opp.Bryllupsfeiringen tar en brå slutt når Flora får vite at noen har bortført sønnen.Ewan nikket og så ut som han konsentrerte seg.– Du har rett. Men jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg hvem det skulle være. Flora smalnet øynene, som om det skulle hjelpe henne å huske. – Eller? Det siste sa hun mest til seg selv. Noe begynte å ta form i tankene, det var noe der som hun burde huske. Noe som var åpenbart.Når solen går ned for siste gang, da sees vi igjen.

Brevet gir Flora et håp om at Ewan likevel er i live, som hun hele tiden har følt. Hun bestemmer seg for å reise til Skottland for å lete etter ham, og med seg på reisen får hun gudfar William.– Og så lengter man hjem til familien i Norge når man er her, og omvendt når man er i Norge.– Når jeg ser dette foran meg, så skjønner jeg ikke hvordan jeg noen gang skal kunne vende tilbake til Norge.– Hva mener du? – Å, Flora, det er noe jeg ikke har fortalt deg, det har seg slik at ...Dem man elsker mest, er dem man går med en følelse av er hos oss uansett.

Flora er tappet for krefter etter en hard fødsel, men doktoren sier at det vil gå bra med henne og sønnen. Likevel får hun en fornemmelse av at noe er galt. Hva er det faren og Petrine ikke vil fortelle henne?Faren og Petrine så forskrekket på henne før de vekslet blikk og trakk pusten. Det ble stille noen minutter før faren sa: – Vi ville vente til du ble sterkere før vi sa noe.– Både du og sønnen din, la Petrine til og så på Flora med et blikk fullt av smerte og medfølelse.– Bare si det, hvisket Flora, og kjente allerede redselen komme krypende. – Jeg husker at Julie gråt før jeg besvimte. Hva skjedde?Store, fine hus kan også romme tragiske skjebner og mørke hemmeligheter.

Flora rammes nok en gang av sorg, og denne gangen har hun ikke bare seg selv å tenke på. Dessuten er det straffbart å føde et barn utenfor ekteskap, så hvordan skal det gå med henne og barnet hun bærer under hjertet?– Jenta mi, hvisket faren inn i håret hennes. – Ewan er ikke død, gjentok hun mens en ubeskrivelig smerte jog gjennom henne. – Han er ikke død. – Dette kommer du deg igjennom, jenta mi. – Han lovte meg. Han lovte å komme tilbake, hulket hun.Når skylaget av sorg og fortvilelse har lagt seg, kommer små solstråler av håp og livsvilje frem.

Det er med tungt hjerte Flora reiser tilbake til Norge. Ewan har gitt henne en lovnad om å besøke henne, men vil hun noen gang få se Stuart og tanten igjen? Og hva venter henne hjemme på Stormvik?Straks båten hadde lagt til, grep hun sekken og steg i land. Onkelen kom etter, så gikk de sammen opp svaberget og opp på toppen av åsen. Synet som møtte Flora da hun så mot hjemplassen og potetåkeren, fikk henne til å stanse brått. Så slapp hun sekken og la på sprang. Man velger ikke hvem man elsker.

Skottland, 1759Panikken brer seg i Flora når soldaten sier at hun må bli med dem. Hun har aldri før vært så redd. Vil hun bli fengslet nå, som moren?– Se her! Flora trakk frem onkelens lommetørkle fra pungen og holdt det mot soldaten. – Hva er dette? lo han hånlig, mens blikket gled lystent over henne. Flora løftet haken og møtte blikket hans. – Jeg er en Campbell. Jeg er barnebarnet til Skottlands mektigste klan, og sist jeg snakket med dem, var de fortsatt på deres side.Det var som om de var spunnet sammen av et vev med felles opphav og kjærlighet til dette landet.

Stuart forteller Flora at bestemoren, som trolig ikke har lenge igjen, leter etter henne. Flora forstår at det haster, men hvordan skal hun klare å komme seg til Skottland? Og vil faren tillate henne å reise?Og der sto faren. Hun snappet etter luft. Faren var iført kilt, der han sto rak på gulvet mens føttene gikk i takt med musikken fra det som måtte være en sekkepipe. Flora kunne vagt huske å ha sett en i Skottland, uten at hun kunne huske hvor det var. Tonene var så stolte, men samtidig så vemodige. Da hun så nærmere på faren, så hun det. Kinnene hans var våte av tårer.Hva er et liv uten å vite noe om sine røtter?