Platon

Platons samlede verker bind 1 inneholder Protagoras, Euthyfron, Forsvarstalen og Kriton.

Inneholder: Hippias minor, oversatt av Tore Frost. Hippias maior, oversatt av Tormod Eide. Euthydemos, oversatt av Øivind Andersen. Gorgias, oversatt av Øivind Andersen Menon, oversatt av Håvard Løkke. Menexenos, oversatt av Øivind Andersen.

Faidon eller Om sjelen Symposion (DRIKKEGILDET I ATHEN) eller Om det gode Faidros (ELSKOVEN OG SJELEN) eller Om elskov Faidon, oversatt av Egil Kraggerud Hvordan døde Sokrates? Og hva var han opptatt av i sine siste timer? Det er ingenting man heller vil vite i et nyhetshungrig filosofisk miljø, og Sokrates-eleven Faidon gjør ikke skam på forventningene. I detalj skildrer han Sokrates' siste levedag, hvordan den forløp, og hvilke samtaler som fant - eller kan ha funnet sted. Vi følger ham under fengselsoppholdet, under vennenes besøk, avskjeden med familien og selve tømmingen av giftbegeret. Stilt overfor sin egen snarlige død, resonnerer Sokrates omkring sjelens udødelighet. Og hvordan stiller en sann filosof seg til sin egen død, eller til døden overhodet? Det er sterkt eksistensielt pregede spørsmål Platon her bringer på bane; det er som om han vil si: Vårt liv bør være noe mer enn å leve slik det faller seg; det er sjelens eksistens som står på spill. Frelse eller fortapelse settes på dagsorden, like intenst som i noen mysteriereligion. Ikke for ingenting knyttes det an til pytagoreismen, som var opptatt av vår skjebne etter døden og som vektla sjelevandringslæren og asketisk livsførsel. Selv om Platon (bl.a. i Staten) tar klart avstand fra all form for folkelig forsløsningsreligiøsitet, har filosofien hans røtter i filosofisk-religiøse tanker om disse spørsmålene, selv om om han tydelig befinner seg i en rasjonalistisk ende av skalaen. I Faidon videreutvikles dermed troen på sjelens uforgjengelighet og «eksistens» etter døden, men i Sokrates' behandling av spørsmålene erstattes rituelle forskrifter av bevisst øvelse av tanken. Dialogen fremstår dermed som et oppgjør med dødsfrykten samtidig som den legitimerer den filosofiske virksomhet i lys av troen på sjelens fortsatte beståen. Symposion, (Drikkegildet i Athen) oversatt av Egil A. Wyller Det som regnes som Platons mest heltstøpte kunstverk og som et av av alle tiders ypperst prosaverk, er i all hovedsak viet taler til kjærlighetsguden Eros. Rammen om dialogen er et gilde hos den rike atheneren Agathon, der mer eller mindre veltalende og oppegående samtidige på hvert sitt vis nærmer seg det godes vesen. Gjennom Platons mesterlige litterære preges hver av talene av den enkeltes personlighet. Først og fremst er det Sokrates, som her - ved Platons hjelp - holder den ypperste av alle talene. Dernest komedieforfatteren Aristofanes og Alkibiades, verdenshistoriens freidigste frilans-krigsherre! Dernest møter vi den unge Faidros, som har lært seg noen retoriske grep, men hvis tale fremstår som seminaroppgave, sakføreren Pausanias, som forsvarer sin personlige lett forfinede dragning mot menn og dernest legen Eryximakos, som da også fremstår som den inkarnerte snusfornuft, og som etter å ha belært selskapet om rusens skadelige virkninger forlater selskapet i protest. Verten selv, den selvforelskede, feminine tragedieforfatteren Agathon, er det som har ordet og som varter opp med de groveste sofismer da Sokrates endelig hugger til - med Sannheten! Og det i form av et svært raffinert litterært grep: hans Diotima-tale. Mens de andre talerne har vært opptatt av legemet og av kunnskapen, og av det ene og enkelte individs stadium, er det ingen av dem, kanskje med unntak av Agathon som forsøker å fange hva eros egentlig er. I Diotimas/Sokrates' forståelse er det derimot selve stigningen, den ideelt aktivt strebende drift som er eros. Dermed står man foran Diotimas avsluttende sluttsats om Skjønnheten. Men symposiet ender ikke her; først skal Alkibiades, en handlingens mann, holde sin berømte tale til Sokrates. På dette tidspunktet blir det klart at Sokrates er den personifiserte eros. Han forplanter og føder i det enkelte menneskinn, ustanselig på jakt etter det sant menneskelige hos sine medmennesker. Faidros, oversatt av Egil A. Wyller Platons dialog Faidros utgjør den klassisk greske - og den mest intellektuelt avklarede og filosofisk reflekterte - utforming av det allmennmenneskelige urmotiv, elskoven og sjelen, representert gjennom historien om prinsen Amor (eller Cupido) og prinsesse Psyche (gr. psyche = sjel). Platon benytter seg her av mytisk, kollektivt nedarvet stoff; vi gjenkjenner historien fra Apuleius, fra folkeeventyrene (f.eks. Kvitebjørn kong Valemon). Hos Platon går handlingen ut på at Amor/Cupido/Eros befinner seg i naturens - eller sansenes vold. Naturen er her det veldige Pan-riket utenfor bymurene, den verden vi hører og lukter og ser og fornemmer. Platons versjon av Soria Moria, «sannhetens slette», er det som alltid er, hinsides den sanselige natur, men denne er p.t. i sofistenes makt. Dialogen går ut på at Eros, befridd ved Psyche, gjenerobrer sannhetens slette fra sofistene og derpå forskanser seg i påvente av nye angrep. I halvt gjennomsiktig, mytisk språkdrakt beveger dialogen seg fra det skjønnes idé, over Psyche, over Eros og til ideene selv.

Staten, oversatt av Henning Mørland. Demokratiet må, som statsform, regnes som dårligst blant de beste, eller best blant de dårligste, hevder Platon i «Staten». Platons klassiske hovedverk - som regnes som Vestens første statsvitenskapelig verk og politiske utopi - omfatter ti dialoger som er skrevet i løpet av en tidsperiode på bortimot 20 år. Sannsynlig utgivelsesår er ca. 370 f.Kr. Alt tyder på at Platon redigerte de enkelte dialoger til et samlet hele i henhold til en kronologisk orden. Dermed møter vi atmosfæren fra de tidligste sokratiske dialogene igjen i første bok av Staten. Foruten at vi i Staten finner berømte lignelser (sollignelsen, linjelignelsen og hulelignelsen), gjennomgår Platon i dette verket premissene for den ideelle stat. Seks forskjellige for Platon historisk kjente statsformer analyseres og plasseres i en hierarkisk ordnet verdiskala. Aristokratiet, et elitært styre av intellektuelle, den såkalte «filosofistat», topper verdiskalaen. Dernes følger timokratiet, en militaristisk ordnet stat, med klare likehtstrekk med datidens Sparta, som den nest beste. Demokratiet står i en vippeposisjon, og dets svakhet ligger i den manglende beskyttelse denne statsformen har mot anarkiet. Aller nederst står tyranniet, som ifølge Platon, vil kunne utvikle seg nettopp fra demokratiet; dette er den blinde maktens despoti, som Platon selv hadde fått kjenne på kroppen. Men verket Staten inneholder så mye mer enn politisk filosofi; her utvikler Platon i de fire første dialogene en grunnleggende pedagogiske teori om hvordan barnet modnes. Mange pedagoger har gjennom tidene hentet sin inspirasjon fra disse dialogene. Platon utfordrer dessuten vår tids skolesystemer med sin idé om musikkens betydning. Det er hos Platon vi for første gang møter «det musiske mennesket»; ifølge ham må barnets musiske liv pleies helt fra unnfangelsesøyeblikket! Like radikalt er det å møte Platons likestillingsfilosofi i dette verket. Han argumenterer med stor styrke for at det prinsipielt ikke er forskjell på kjønnene og forsvarer derfor likestilling på alle politiske nivåer, like inn i maktens innerste sirkler. Der må kvinnene, i likhet med menn, riktignok gi fra seg visse privilegier, blant annet omsorgen for barna. Kleitofon, oversatt av Øivind Andersen. I denne dialogen, som mange mener ikke er Platons egen, kritiserer Kleitofon Sokrates for mangel på konsekvens og klarhet. Det Kleitofon hevder er at Sokrates riktignok er god til å oppmuntre folk både til å dra omsorg for sin sjel og til å strebe etter å bli best mulig, men at han ikke er i stand til å konkretisere hva dette består i. Særlig unndrar han seg å svare på spørsmålet om hva honnørordet rettferdighet i siste instans står for, hevder Kleitofon; og hvorfor ikke? spør Kleitofon; er det fordi han ikke vet det, eller fordi han ikke vil si det? Den lille samtalen går snart over til en enetale der Kleitofon redegjør for en rekke andre samtaler i kretsen rundt Sokrates; blant annet fletter han inn en prøve på det han utgir for å være en typisk soskratisk omvendelses- eller oppmuntringstale der målsetningen er å få folk inn på filosofiens vei.

Die neue Reihe Suhrkamp Studienbibliothek ist ideal als erste Orientierung für Theorieeinsteiger und schafft eine fundierte Grundlage für Lektürekurse an Schulen und Universitäten.

Med drama og karakteriserande personskildringar vekslar dette verket mellom alvor og skjemt. Her er lovtalar for Eros, framført av ei gruppe menn rundt drikkebordet, og det handlar om ulike former for kjærleik, og kjærleiken til filosofia. For alle som les filosofi.

Dialog frå 400-talet f. Kr. om konflikten mellom det retoriske og det filosofiske mennesket.

Die neue Ausgabe der Werke Platons basiert im wesentlichen auf der von W.F. Otto, E. Grassi und G. Plamböck besorgten sechsbändigen Rowohlt-Ausgabe von 1957 bis 1959. Ihr liegt nach wie vor die deutsche Übertragung von Schleiermacher zugrunde. Für die wenigen Texte, die Schleiermacher nicht übersetzt hat, wurde wie üblich die Übertragung von Hieronymus Müller verwendet.
 Band 1 enthält die gesamten frühen Dialoge, die manchmal auch als sokratische bezeichnet werden und um die Frage nach dem menschlichen Gutsein in Konfrontation mit Sophistik und Rhetorik kreisen.

Platons Spätwerk Timaios rekapituliert die philosophischen Konzepte der Vorsokratiker sowie die Errungenschaften der zeitgenössischen Astronomie, Mathematik, Medizin und Biologie. Die Schrift wurde teilweise mit Platons Philosophie überhaupt gleichgesetzt und diente Jahrhunderte lang als physikalisches Lehrbuch.