Bente Pedersen

Trollkvinne er en historie om den store kjærligheten - og faren for å bli uskyldig dømt til ild og bål. Året er 1661, og det lille samfunnet Skatøre i Finnmark er fortsatt sterkt preget av hekseprosessene noen år tidligere. Den rødhårete kapteinsdatteren Magdalena forstår at det ikke er bra å skille seg for mye ut, men blir likevel lagt merke til - ugift og frittalende som hun er. Og så forelsker hun seg i klokker og kirkesanger Isak Pedersen ... Hun kunne fortsatt sanse varmen fra kroppen hans da hun fikk holde ham om armen. Han var i ferd med å innta alle tankene hennes, og hun lot det skje. Hun var klar over at hun ikke kunne få ham, men hun likte å drømme om det, likte å smake på muligheten. Den eneste det kunne skade, var henne selv.

I 1982 skrev Margit Sandemo seg inn i norgeshistorien og i hjertene til millioner av lesere med første bok i Sagaen om Isfolket. «Trollbundet» heter bok 1, og trollbundet ble leserne. Margit Sandemo er en av Norges mestselgende forfattere gjennom tidene, men hun ble i liten grad ansett som en typisk litterær forfatter. Likevel satte hun dype spor hos leserne sine. I 2024 ville hun fylt 100 år. I denne antologien blir hun feiret med et utvalg tekster skrevet av noen av dem hun berørte. De 14 bidragene, skrevet av mennesker som enten kjente Sandemo personlig eller har et forhold til bøkene hennes, gir ulike innblikk i hvem Margit Sandemo var, og hvilken betydning forfatterskapet hennes har hatt – både for leserne og for det norske litteraturlandskapet.

Da Antonia- forsvant, søkte Oleg trøst hos norske Lina – en ungjente han møtte mens han var på fiske i Finnmark. De fikk barn sammen, og nå er Lina redd for at Oleg skal komme og gjøre krav på lille Olai og ta ham med til Russland. For at Oleg ikke skal finne henne og sønnen, bosetter Lina seg i en sameleir et godt stykke fra kysten. Lina er ung og vakker, og snart får hun oppmerksomhet fra Guttorm. Men er han den han utgir seg for å være? Guttorm drøyde det. Trakk det ut. Fikk Lina til å be. Fikk henne til å si ting hun ikke engang hadde sagt til Oleg. Kroppen hennes var øm etter de harde kjærtegnene hans da han omsider ville ha henne. Da han bendte knærne hennes ut og tok henne. Lina kjente seg som et bytte han hadde nedlagt. Hun ynket seg. Vellysten klarte ikke å demme opp for at han også gjorde henne vondt.

Antonia er tilbake i Arkhangelsk. Raija tar henne imot med åpne armer, og det betyr mye. Men så er det Olga, datteren til Antonia: Hun husker knapt moren sin og vil ikke bo sammen med henne. Olga har knyttet tette bånd til Raija og hennes familie, der hun har bodd de siste årene. Mikhail er blitt som en bror for Antonias datter, og de to barna holder sammen i tykt og tynt. Men en dag Raija skal vekke dem om morgenen, gjør hun en grufull oppdagelse. Raija skrek. Hun rev teppene vekk, men det var ingen unger som hadde krøpet dypt ned under dem for å skremme henne. Dette var ingen spøk. Dette var ikke morsomt. Barna var borte.

Grigorij er død, og det samme er sjamandatteren Kati. Antonia og Anastas finner sammen i sorgen, og nå er de to med i et større følge som er på vei til Arkhangelsk. Der har Antonia ektemannen Oleg og datteren Olga, men er hun i stand til å møte dem? Og hva skal hun i så fall si? For hun og Anastas har etter hvert utviklet et forhold – et intimt forhold. – Har du tenkt på, kom det fra Anastas, – at jeg kanskje har gjort deg med barn? Hva gjør du da? – Jeg har tenkt på det, svarte Antonia. – Jeg vet ikke, Anastas. Hun satte hælene i sidene på hesten. Og selv om hun hadde lovt å ikke ri fra ham, var det akkurat det hun gjorde.

Antonia og hennes tidligere elsker Grigorij har vært på flukt i lang tid, og begge har knyttet nære bånd til unggutten Anastas. For alle tre snus livet på hodet da de blir kjent med Kati – sjamanens datter. Anastas forelsker seg hodestups i den mystiske og tiltrekkende ungjenta, men er hun en man kan stole på? Kati forvirret Anastas. Men han var fanget i garnet hennes. Han var dødelig tiltrukket av disse uventede skiftningene som var henne. Som våren ved kysten, uberegnelig, men aldri kjedelig. – Jeg har ikke lyst til å slippe deg, mumlet han og kysset pannen hennes. – Jeg vil gifte meg med deg.

Raija og Evgenij blir invitert på ball blant de kondisjonerte. Fra sin venn Vasilij har Raija fått et praktfullt stoff han mener hun skal få sydd kjole av. Men hun er slett ikke sikker på om hun har lyst til å gå på ballet, og hvis hun går – kan hun virkelig bære en slik kjole? – Det finnes ikke en annen kvinne i Arkhangelsk som kunne bære en kjole i den fargen, sa Vasilij. – Hvordan vet du sånt? undret Raija. – Jeg har øyne i hodet, forkynte han fornøyd. – Og blikk for vakre kvinner. Dette er en farge for deg. Dette er en farge for en tsarina!

Mens Evgenij, Raijas ektemann, er på reise, blir det mytteri om bord på en av lodjene hans. Mannskapet gjør opprør mot elendige og umenneskelige forhold under Valentin – en djevel av en kaptein. Raija insisterer på å bli ført om bord i lodja for å forhandle med den brutale kapteinen. Men vet hun egentlig hva hun gir seg inn på? Kasmaren lå mellom de langt større lodjene. Raija så Oleg ved rekka. Så Vasilij. Valentin holdt nevene presset om Raijas skuldre. Skjøv henne frem så de skulle få sett henne. – Har Mikhail det bra? ropte hun. Hun så Oleg nikke. Det var ikke sikkert hun kom levende fra dette. Det var ikke sikkert hun kom til å se Micha igjen.

Ingen i Raijas familie har hørt noe fra eller om henne på mange år, og de har derfor forsonet seg med at hun må være død. Det er feil. Raija lever – i Russland. Men hvorfor lar hun ikke høre fra seg? Fordi hun etter en ulykke er blitt rammet av hukommelsestap. Hun vet ikke lenger hvem hun er. – Det er ikke drømmer, sa Raija. – Dette er noe annet. Det er kanskje noe jeg har vært før. Jeg vet ikke. Jeg tør ikke tenke så langt. Men det er noe som har hendt. Hun tidde. Svelget. Det var vanskelig å fortsette. – Jeg tror jeg skal være glad for at jeg ikke husker. Jeg er glad for at jeg har Evgenij. Det er en kjærlighet uten smerte.

Ida, Sedolf og lille Mikkel tar den lange reisen til Finland for å besøke Maja og hennes ektemann. Der møter de også Knut og Anjo og deres lille sønn, som har flyttet fra Norge. Det blir et hjertelig gjensyn, men likevel får Ida en sterk følelse av at noe er galt. Hun er overbevist om at det er noe som holdes skjult for henne. Ida drev mot vinduet. Hun kunne se på skrått mot trappen og inngangen. Og hun kunne se to kvinner – to kappekledde kvinneskikkelser som forsvant inn i mørket. Inn i det som var skog. Det var noe som gjorde at Ida ikke fikk det til å stemme. Uroen var født i henne. Hun følte at uansett hva det var de skjulte, så angikk det henne.

William er tilbake i Finland etter lang tid i landflyktighet. Sammen med ham kom «mannen med masken» – han som offisielt er død, men likevel lever. Maja er livredd for at hemmeligheten om maskemannen skal avsløres, samtidig som hun er opprømt og glad over at William endelig er hjemme igjen. Ansiktet til Maja kom så nær Williams hals. Hun kunne kjenne lukten av ham. Som noe lokkende, dragende, fristende. Nevene hans favnet henne under kjolen. Strøk henne slik han forsto hun likte ved bevegelsene som oppmuntret og ba om mer. Ansiktet lå begravet i silkehåret han hadde drømt så mye om – og med lukkede øyne drev de inn i saligheten. – Jeg elsker deg, sa han.

Sedolf og Emil drar på jakt etter en gaupe som herjer i området. Under jakten på villdyret går det galt, og Emil blir livstruende skadet. Da folk får vite hva som har skjedd, begynner ryktene å gå. Snakker Sedolf sant? Var det virkelig en ulykke? Eller holder han noe skjult? Ida bråstoppet da hun fikk se ektemannen og båra på tunet. – Hva har hendt? spurte hun bestyrtet. Sedolf rakte henne kniven. – Du må skjære ham løs, sa han tonløst. – Hvordan kunne dette hende? Sedolf klarte ikke å se på henne. – Emil falt ned et berg.

En dag kommer en fremmed ung mann og banker på døren hos Ida. Han er svensk og heter Patrik. Både Helena og Ida har en følelse av at de kjenner ham, men det er umulig – de har jo aldri sett ham før. Hvem er egentlig Patrik? Patrik smilte skrått. – Hvorfor dro du? Hvorfor kom du akkurat hit? spurte Ida. – Det var hit jeg måtte. Det var skjebnestyrt, samme hva du velger å tro om den saken. Ida visste ikke hva hun skulle tro. Hun visste bare hva han hadde gjort for henne. Han hadde berget Vesle-Raija.

En ung kvinne blir funnet ille tilredt like ved der Ida og hennes familie holder til, og det er ingen tvil om at noen har prøvd å ta livet av henne. Hvem er den hardt skadde kvinnen? Og hvem har ønsket å drepe henne? Ida er fast bestemt på å finne svar – noe som skal vise seg å bli svært skjebnesvangert. Ida bet tennene sammen slik at han ikke skulle se hvor vondt hun hadde det. – Har du drept noen? spurte hun. – Selvsagt, svarte han og strakte på de lange bena. – Jeg tok fem liv før jeg kom til denne bygda. Ida svarte ikke. Hun måtte ikke miste hodet. Så lenge hun viste seg som en verdig motstander, kunne hun fortsette å puste.

Maja er ung, men hun har rukket å oppleve store tap og dyp sorg. Da Heino kommer inn i livet hennes, ser det ut til at hun endelig kan få sin andel av lykken. De to bestemmer seg for å begynne et nytt liv sammen i Tornedalen, men den nye tilværelsen blir langt fra slik de håpet på. – Dette er alvorlig, sa legen. – Det er et under at han lever. – Hvor alvorlig? spurte Maja. – Vil han ikke kunne gå igjen? – Heino vil ikke kunne gå igjen, nei. Ryggen er brukket. Han er lam fra brystet og ned. Det er ikke noen mann du har lenger. Han er og blir en pasient.

Ida og Ailo har giftet seg, og det var et lykkelig par som ga hverandre sitt ja i kirken på den andre siden av fjorden. Men bryllupsfesten og tiden etterpå ble noe ganske annet enn de hadde sett for seg, og nå blir de tvunget til å være fra hverandre. For hvor lenge? – Ailo min, du kan ikke dra uten å elske med meg! – Du skal hvile og komme til krefter, hvisket han. Hendene ville inn under nattserken. – Du kan gi meg krefter, svarte hun. – Elsk meg. La meg føle meg som kvinne igjen. Ikke bare som en syk. Jeg trenger hendene dine mot huden min. Jeg trenger deg, min elskede.

Maja har opplevd mye sorg og ulykke, ikke minst i kjærligheten. Men hva med Ida, lillesøsteren hennes? Hun er sytten år og dypt forelsket – vil hun få oppfylt sine dypeste lengsler? Ida var rød i kinnene. Hun hadde en glans i øynene som han håpet bare han kunne få frem. – Jeg vil ikke gjøre deg noe vondt, hvisket Ailo. – Tror du ikke jeg vil? Ida åpnet blusen helt til skjørtelinningen. – Jeg vil at du skal ta på meg. Røre ved meg. Og jeg vil ta på deg. Hele deg.

Knut er på vei for å hente gullet på det hemmelige stedet på vidda. Men underveis til skatten blir han forfulgt av en som vil ha tak i det samme som han – en med mange liv på samvittigheten. Knut må for enhver pris slippe unna forfølgeren, og det fører ham rett i armene på en annen – nemlig en kvinne. I stillheten som fulgte, holdt Knut opp smykket foran henne. – Til meg? spurte Anjo i vantro undring. Smilet fikk frem smilehullene, ilden i øynene. Knut nikket. Halsen hans var med ett så forunderlig tykk. – Til deg, sa han og la fuglen i hendene hennes.

Simon har vært borte i to år, og Maja har vent seg til å leve uten ham. Så plutselig en dag står han i døren, men den Simon som er kommet hjem, er en ganske annen enn den Simon Maja husker. Han er sterkt preget både fysisk og mentalt etter de uverdige og brutale forholdene som rådet på tukthuset. Vil de noensinne kunne leve sammen igjen? Simon strakte ut den ene hånden. Varsomt. Fingertuppene fant en rund skulder. Nesten umerkelig vek den unna. Han svelget skuffelsen og trakk seg nærmere. – Jeg vet ikke om jeg vil, hvisket Maja ut i mørket. – La meg bare røre ved deg, sa han. – Bare røre.

Knut, sønnen til Raija og Kalle, har satt seg i hodet at han vil lete etter farsarven sin: gullet som Kalle fant et sted ute på vidda. Men da Knut forlater barndomshjemmet, er det ikke gull han finner. Det er noe ganske annet. – Ikke la dem få meg! ba hun. Blikket videt seg ut stort og blått i det forfrosne ansiktet. Hun måtte ha vært pen. Kan hende ble hun det igjen. – Ikke ta meg med dit! Ikke la dem få tak i meg! Hva hun fryktet så sterkt at hun gikk ut i vinternatten og ødelandet for å unnslippe det, sa hun ikke.